Den første helgen i april bød på nok en storbytur med fruen. Denne gangen gikk turen til Milano for å debutere på maratondistansen.

Maraton-debut

Maraton, eller 42.195km, er utvilsomt den ultimate distansen innen langdistansegateløp. Ikke fordi at det er så langt, men fordi distansen er så utbredt og at resultater kan sammenlignes på tvers av ulike arrangement og over tid.

Selvom jeg har løpt en hel del de siste årene, så hadde jeg ikke løpt et maraton med startnummer på brystet før. Jeg har hatt gleden av å løpe flere ultramaraton på inntil 100+ kilometer, så selve distansen var jeg veldig komfortabel med. Når det er sagt, så bestod erfaringsgrunnlaget mitt fra løp i fjell og skog hvor tekniske stier og krevende bakker begrenser farten til et tempo som knapt imponerer ei omsorgsfull bestemor. Å løpe 42 kilometer all-out på asfalt er ganske annerledes – for her kan man løpe med en hastighet som får bestemor til å betvile hva hun hører 😉

Jeg var spent på hvilken fart jeg er god for på et maraton. På forhånd meldte jeg at på en god dag skulle jeg kanskje kunne klare det på under 2 timer og 45 minutter, men at et mer realistisk mål var mellom 02:45:00 og 02:50:00. Dette baserte jeg på magefølelse og at jeg løp et halvmaraton på 1 time og 17 minutter fire uker tidligere.

Hektisk arbeidsuke og tett reiseprogram

Oppladingen til maratonet ble alt annet enn optimalt. Søndag-onsdag ble tilbragt på jobbreise i Tyskland, med tidlige morgener og sene kvelder. Jeg rakk knapt å lande i Norge før en to dagers kundeworkshop stod på agendaen. Fredag kveld bar det til svigers med ungene på slep og vekkerklokka ble satt på 04:30 for avreise lørdag morgen.

Da vi landet i Milano var jeg “utslitt”. Å omstille seg fra en hektisk arbeidsuke til å yte på et maraton måtte gjøres på under ett døgn.

Mama-mia karbohydratnirvana!

Etter å ha ankommet hotellet og sjekket inn, så var det ikke én muskelcelle som ville løpe de 8 kilometerne tur/retur for å hente startnummeret. Enda mindre fristet det å løpe maraton dagen etter. Her måtte tiltak iverksettes. Når batteriet er flatt, så er det bare én ting å gjøre – fylle på med energi! Og er det noe italienere virkelig kan, så er det å lage pizza, is og pasta 😉 I Milano finner man høyoktan næring på ethvert gatehjørne, og det ble redningen!

Dagen før slaget bestod kostholdet av tradisjonelt italiensk kosthold, ala “high carb, low fat”. Lyse surdeigsrundstykker til frokost, italiensk pizza og kake til lunsj, pasta carbonara til middag og 350g smågodt! Tanken (glykogenlageret) var stappfullt av “flybensin” da jeg omsider hoppet til køys med body battery på 5 og blodsukker på 100!

Raceday!

Løpet startet og avsluttet ved den ikoniske katedralen Duomo som ligger sentralt i Milano. Vi hadde gjort en genistrek med å booke et hyggelig hotell 3-400 meter fra startområdet. Med start klokken 08:30 rakk vi en kortfattet frokost på hotellet klokken 7, etterfulgt av en kort oppvarming uten nevneverdig stress.

Jeg hadde kvalifisert meg til sektor 1, som er den fremste sektoren bak elitefeltet – som er forbeholdt superspreke kenyanere og ethiopere med innfall av en og annen genetisk freak fra europa. Jeg følte meg ikke helt hjemme på dette nivået og stilte meg derfor omtrent bakerst i sektor 1.

Så gikk startskuddet! Jeg innså raskt at jeg burde vært mer offensiv i plassering på startstreken, for allerede i første sving stoppet det opp. De første kilometerne gikk i rykk og napp, og jeg måtte avansere i feltet for å finne en gruppe som holdt det tempoet jeg ønsket å løpe på.

Etter å ha funnet “min” gruppe, så la jeg meg strategisk bak noen rygger jeg kunne følge. Det var spesielt én rygg jeg holdt frem til kilometer 17, men da sprakk han og stod av løpet. Heldigvis var det mange som løp og det kostet ikke altfor mye krefter å ta igjen gruppen foran.

De første 20 kilometerne opplevdes “billige”. Det vil si at de ikke kostet meg stort med krefter. Vi lå på en jevn fart og snittet på 3:55 per kilometer. Helt etter planen! Ca halvveis i løpet fikk jeg hold, og kjente at magen ikke var helt fornøyd. Frem til da hadde jeg slukt en gel hvert 20. minutt og drukket en kombinasjon av energidrikk og vann. For å spille på lag med magen så avventet jeg 10 ekstra minutter før jeg tok neste gel, og reduserte væskeinntaket. Jeg brukte heller vannflasken fra drikkestasjonen til å kjøle meg ned ved å helle den over hodet. Denne strategien fungerte utmerket, og etter 5 kilometer med litt uggen følelse, så løsnet det hele. Jeg følte meg bra igjen og kunne gå tilbake til normalt inntak av næring og væske.

Før løpet hadde jeg sagt til meg selv at jeg skulle løpe kontrollert frem til kilometer 30 og så vurdere om jeg kunne øke tempoet litt. Den strategien var jeg ikke alene om, for plutselig var det en som økte tempoet og dro i fra gruppa. Jeg slang meg med og fulgte han. Etter en knapp kilometer var piffen hans over, og han vinket meg frem for at jeg skulle ta regi. Jeg fortsatte i det samme tempoet som han åpnet showet med, og vi fikk gjort et par kilometer på ca 03:50 fart. Etter den søte kløe kommer den sure svie. Det gikk etterhvert opp for meg at denne hastigheten ikke var bærekraftig de resterende 10 kilometerne til mål. Jeg var nødt til å justere hastigheten noe. Det er utrolig hvor mye 5 sekunder forskjell på kilometeren har å si når man ligger å pusher helt på grensa.

De siste 7 kilometerne til mål føltes lange. Fysisk klarte jeg å opprettholde tempoet, og til og med øke mot slutten, men det var en mental kamp i hodet. For kroppen skriker etter å roe ned når det begynner å bli ubehagelig. Jeg fortalte meg selv at det er to parter man ikke skal forhandle med – terrorister og sitt eget hode under konkurranser. Så det var bare å bite tennene sammen og fullføre det jeg hadde startet.

Jeg krysset målstreken med en offisiell tid på 02:46:58. To minutter saktere enn jeg hadde håpet på, men spot on i henhold til hva jeg anså som realistisk. Tar jeg den suboptimale oppladningen i betraktning, så sier jeg meg fornøyd med resultatet. Jeg er spesielt fornøyd med disponeringen av krefter og at det kun skilte 17 sekunder mellom første halvdel og siste halvdel.

Å løpe maraton var gøy! Det er seigpining å løpe konkurranser hvor det er så lite variasjon i hastighet og terreng. For det er nokså monotont å løpe et flatt maraton, men samtidig så er det artig å løpe i hastigheter høyere enn hva jeg er vant med fra stiløping. Spesielt moro var det å få oppleve stemningen i- og langs løypa. Milano Marathon samlet over 10.000 løpere og et enda høyere antall tilskuere. Det var rett og slett en folkefest i byen! Så fra å være en som vanligvis skyr storbyer, så må jeg innrømme at det er helt OK å reise på storbyferie, så lenge det arrangeres et løp i byen!