Etter et personlig nederlag under Nøsen Hundreds 100K for fire uker siden, der jeg rett og slett ikke mestret varmen, så var det på tide å komme seg opp på hesten igjen. Etter Nøsen var jeg rask med å melde meg opp til årets Dynafit Hardangerjøkulen Ultra. Lite visste jeg da om at det skulle bli nok en helg med temperaturer opp i mot 25 grader i fjellet. Desto større grunn til å bevise ovenfor meg selv at jeg kan bedre. En ypperlig anledning for revansj, og resultatet ble en soleklar seier!

360 graders tur rundt Hardangerjøkulen

Dynafit Hardangerjøkulen Ultra byr på en naturskjønn og rå løype som starter og slutter like ovenfor Eidfjord. Starten går ved Liseth og man løper nordover i bratt fjellterreng de første 30 kilometerne, før det flater ut og man møter vakkert snødekt viddelandskap. Etter 39 kilometer ankommer man den første matstasjonen på Finse. Herifra følger man DNT stier til Krækkja. Dette partiet er forholdsvis kupert og steinete. Etter 64 kilometer ankommer man Krækkja, som er løpets andre matstasjon. Ved Krækkja snur man nesa vestover igjen og løper på sørsiden av Hardangerjøkulen tilbake til Liseth, via Kjeldebu (77km) som er løypas tredje og siste matstasjon.

Med det har man tilbakelagt 96 kilometer og 3300 høydemeter, og løpt rundt hele Hardangerjøkulen!

Kontrollert start

Starten gikk kl 07:00 og vi la ut i fjellet vel vitende om at det kom til å bli en i overkant varm og lang dag i solsteken. Yr.no viste at det skulle være 22-25 grader, og jeg hadde opplevelsen av å bli overopphetet under Nøsen Hundreds i mente. Med de erfaringene jeg hadde fra Nøsen, så var jeg veldig bevisst på både åpningsfart og at jeg måtte ta bedre vare på meg selv tidlig i løpet. For når man først er overopphetet, dehydrert og på randen til å få heteslag – så går det ikke an å redde seg inn igjen.

Jeg åpnet derfor kontrollert. Vi dannet en trio i front som fikk en luke, og jeg la meg bakerst i trioen. Allerede etter 20 minutter startet jeg med proaktiv varmehåndtering, og helte vann over hodet fra bekker vi passerte. Jeg sørget også for å drikke nok vann med elektrolytter. Mer enn hva som fristet, men jeg visste at det ville lønne seg i det lange løp.

Det tok ikke så lang tid før Ronny Børsheim satt fart i front. Vi lot han gå, og ble med det to mann som samarbeidet oppover mot Finse. Håkon Hovland og jeg løp sammen til vi nærmet oss “toppen” etter 30 kilometer. Jeg merket fort at jeg hadde et overtak i de bratteste motbakkene og skapte tidvis luker som Håkon måtte tette i det lettere terrenget. Over den siste kneika ble luken ganske stor og jeg ble løpende alene de påfølgende 8-9 kilometerne til den første matstasjonen på Finse.

Taktisk løping mellom Finse og Krækkja

Etter en rask stopp på Finse med påfyll av gels og sportsdrikk i vesten, så bar det ut i kupert og steinete terreng mot Krækkja. Håkon tok et magedrag for å tette luka og kom plutselig opp i ryggen min like etter Finse. Jeg bestemte meg for å teste hvor pigg han var og gjorde et lite taktskifte opp en motbakke, og han falt av like fort som han hadde kommet opp. Mer så jeg ikke til han.

Så startet jeg jakten på Ronny som ledet løpet. Etter 5-6 kilometer fikk jeg han i synet der fremme. Nå som jeg hadde kontroll på hvor han var, så roet jeg ned og holdt avstand den neste halvtimen. Planen var å ligge å vake litt bak, før jeg satt inn nådestøtet. Det kom etter 52 kilometer. Da så jeg at Ronny viste små svakhetstegn i motbakkene og virket litt preget. Så da var det bare å øke tempoet, ønske han lykke til, og dunke på mot Krækkja. Jeg fikk raskt et stor luke og lå helt alene i front. Akkurat slik jeg ønsket det etter å ha løpt litt over halve løpet.

Hyggelig kjærestetur midt i løpet

På Krækkja ventet kona. Arrangementet tillater å ha med seg følge de siste 30 kilometerne til mål, og Kristina ønsket å slå følge for å få en langtur i det fine været. Luka bak til Ronny var nå på ca 10 minutter, og jeg følte meg veldig pigg, så jeg følte at jeg hadde god kontroll på løpet. Det var med andre ord bare hyggelig å få følge av Kristina.

Kristina la seg bak og hang på som et slips de neste 20 kilometerne. Da det nærmet seg 10 kilometer til mål, så var det på tide og tømme tanken, så jeg økte tempoet og droppet Kristina – som løp i sitt eget tempo til Liseth.

Knusende seier etter en lang dag i fjellet

Etter 12 timer og 28 minutter i fjellet krysset jeg endelig målstreken på Liseth. I følge klokka hadde jeg da løpt 96 kilometer og besteget 3300 høydemeter. Beina var fortsatt overraskende bra, men magen begynte å få nok av gels og sukker. De siste timene slet jeg med å få i meg både væske og næring, så det var befriende å bli ferdig.

Håkon passerte Ronny i det siste partiet, og kom inn som andremann, 43 minutter etter meg. Ca 10 minutter senere kom Ronny inn til en fin tredjeplass.

Pallen ble som følger:

• 1. plass: Even Leivestad Sverdrup, 12:28:20
• 2. plass: Håkon Hovland, 13:11:54
• 3. plass: Ronny Børsheim, 13:21:26

Tusen takk til xtreimeidfjord, Røde Kors, frivillige og tilskuere som skapte et alle tiders arrangement og god stemning langs løypa.