I dag passer det å skrive et blogginnlegg om prosessen, og at det ikke alltid går helt etter planen. I helgen løp jeg Copenhagen Marathon med et ambisiøst mål om å løpe under 2:30:00. Et mål jeg satt for et halvt år siden, og som jeg ikke har vært redd for å si høyt.

Tiden ble 2:32:28 – to og et halvt minutt bak ønsket resultat. Et dønn ærlig resultat. Jeg føler at jeg fikk ut hva jeg var god for på løpsdagen, og at resultatet representerer formen min nå. Det er få ting jeg kan skylde på. Forholdene i København var bra – ikke perfekt -, men 100% perfekte forhold hører sjeldenhetene til. Jeg var rett og slett to og et halvt minutt for dårlig. Anser jeg det som et nederlag? Slettes ikke! Dette er en del av prosessen.

Ambisjonsnivå

“Den som intet våger, intet vinner”.

Dersom man ønsker å skape gode resultater, så må man også tørre å satse! I denne settingen handler det om å tørre å sette et ambisiøst mål, og gjøre innsatsen som kreves for å nå arbeidskravene. Jeg kunne siktet lavere og uttalt et mål jeg var komfortabel med å oppnå. Da kunne jeg innfridd, men hvilken glede ville det gitt? Sikter man lavt, så smaker også resultatoppnåelse dertil. Det er først når man tør å bevege seg ut av komfortsonen at ting blir interessant. For det er utenfor komfortsonen at sterk utvikling skjer. Det er her man kan oppleve euforisk mestringsfølelse og kjenne ekte glede når man innfrir. For meg er idrett følelser, og det skal inneholde både oppturer og nedturer.

Så hva er egentlig riktig ambisjonsnivå? Jeg mener at et mål skal gi meg ærefrykt, og at jeg skal kjenne på kroppen at det blir krevende å innfri, men samtidig skal det med stor innsats være oppnåelig. For meg var maraton på under 2:30:00 et slikt mål!

I oktober 2025 løp jeg 2:38:27 under Venice Marathon. En tid som jeg var svært fornøyd med. Det var nemlig seks minutter raskere enn maratondebuten i Milano og halvannet minutt bedre enn målsettingen for det løpet. Etter å ha kuttet seks minutter på seks måneder, så øynet jeg muligheten for å kunne løpe under den magiske grensen 2:30:00. Det var et hårete mål jeg bare måtte gi et forsøk. Jeg anså det som mer usannsynlig enn sannsynlig at jeg skulle klare det. Å løpe 42 kilometer med 16.9 km/t i snittfart (3:33 per kilometer) virket skremmende fort, men med riktig trening og under gitte forutsetninger kunne det kanskje gå. Slike ambisiøse mål er moro å jobbe med. For man utfordrer hva man er i stand til. Jeg var topp motivert i det jeg satt meg ned med et tomt ark og tegnet opp en plan!

Planen slår sprekker

Det å forbedre et maratonløp med åtte og et halvt minutt raskere tid krever solid innsats. Med kun seks måneder til rådighet måtte jeg ta noen sjanser i treningsopplegget. Treningsiveren var høy og jeg skrudde til på flere knapper samtidig…

Jeg er ganske disiplinert som person og vil hevde at jeg har en høy arbeidskapasitet. Dette er ofte ansett som gode egenskaper. For eksempel eksisterer ikke den mye omtalte “dørstokkmila” i min verden, og jeg gjennomfører det jeg skal nærmest uten unntak. Men disse egenskapene kan også slå uheldig ut. Problemene mine oppstår når disiplin overgår fornuft, og jeg ikke lytter til signalene som kroppen sender.

…Etterhvert ble doble økter normalen, og dobbel terskel ble implementert i treningsprogrammet. Formen var stigende og jeg hadde en god rytme. Jeg opplevde at kroppen responderte bra på trening, og at det stadig ble lettere å løpe fort. Intervalløktene ble større og hastighetene raskere. Langt bak i hjernebarken fantes det et snev av fornuft som sa at jeg bør passe meg så det ikke bikker over grensen for hva som er bærekraftig, men treningsiveren og risikoviljen var større.

I desember skrev jeg følgende oppsummering av en treningsuke:

“Fin uke med høyt volum og gode kvalitetsøkter. Kroppen føles bra, men det er en murring i ‘mellomgulvet’ som jeg ikke helt klarer å forstå meg på”

Selv når jeg skrev svart-på-hvitt at det murret i egen treningsdagbok, så opprettholdt jeg trykket på gasspedalen. Mest sannsynlig med et naivt håp om at dette ville prelle av.

Det viste seg at hofteleddsbøyere, adduktor og lysk skulle alle få gjennomgå de påfølgende månedene. Situasjonen ble gradvis verre, og jeg måtte stadig ta mer og mer hensyn i treningsopplegget. Det som pleide å være 120-140 kilometer løping per uke, ble etterhvert nedjustert til nærmere halvparten. Planen som så utrolig bra ut på papiret, var ikke lenger mulig å følge i praksis. Flere og flere løpeøkter ble erstattet med langrenn eller sykkel.

Treningsperioden mot Copenhagen Marathon ble en berg-og-dalbane der smerteterskelen stadig ble utfordret. Fornuft måtte veies opp mot ønsket om å løpe under 2:30:00. Jeg holdt meg flytende, men kun så vidt. Bare noen uker før løpet tok jeg MR-bilder for å utelukke stressfraktur eller andre alvorlige tilstander. Så usikkerheten var stor helt til selve løpsuka!

Copenhagen Marathon

Copenhagen Marathon var et velorganisert løp. De skal ha kudos for god informasjon i forkant av løpet, effektiv startnummerutdeling og meget bra valg av lokasjon for start- og målområde.

Løpet starter i Fælledparken, som er en stor åpen park som egner seg godt for et arrangement som samler nærmere 25.000 løpere pluss støtteapparat og tilskuere. Området var rigget med effektiv håndtering av bag drops (skifteklær), HIBAS-toaletter, sitteplasser og et bredt utsalg av mat og drikke. Det var også god plass til å varme opp i nærheten av start. Tilskuere kunne se løpet live på en svær storskjerm mens de ventet på sine kjære i målområdet. To tomler opp!

Skal jeg dog sette fingeren på én ting, så må det være at de har altfor store spenn på startpuljene. Med unntak av eliteklassene, så stilte alle som hadde ambisjoner om å løpe under 3 timer i samme pulje. I praksis betyr det at alle som løper mellom 3:00:00 – 2:30:00 starter sammen. Det er stor forskjell på hastigheten de raskeste og tregeste løper på. Likevel mister folk hodet, og “alle” presser seg frem i pulja uavhengig hvilket nivå de er på. Slikt blir det kaos av.

Selve løypa er flat og rask, men består av mange svinger! De som klarer å fokusere på omgivelsene, vil oppleve Indre By, Østerbro, Christianshavn, Vesterbro, Nørrebro og Frederiksberg. Man får oppleve et flott stykke av København på avsperrede veier, og man blir heiet frem av en ellevill stemning i byen. Over 100.000 tilskuere, røyk- og lysshow, samt drøssevis av musikk- og power-zones sørget for full feststemning langs løypa.

Egen løpsgjennomføring

Til tross for en kronglete treningsperiode, så kom jeg meg til start og var klar til å gi 2:30:00-målet et realt forsøk.

Starten gikk 9:30, og de første kilometerne var som vanlig kaotiske. Her handler det mest om å “overleve” inntil klinten skilles fra hveten, og mindre grupper dannes. Jeg fant meg en liten gruppe som virket til å stabilisere seg på 3:33 – 3:35 pace. Med sub 2:30:00 som målsetting så var farten perfekt dersom man legger opp til en negativ split.

Dessverre begynte gruppa å sakke av på farten allerede etter ni kilometer. Jeg valgte å løpe i fra, og de påfølgende fem kilometerne lå jeg alene. Det kjentes hver gang jeg fikk sønnavinden i trynet, så det var til min store glede at det etterhvert kom en raskere gruppe bakfra som jeg kunne henge meg på.

Farten i denne gruppa var bra, og vi tok inn mye av det tapte. På kilometer tretti viste klokken min en snittfart på nøyaktig 3:33. Som vanlig er GPS på klokker litt avvikende, og i realiteten var nok farten 1-2 sekunder saktere per kilometer, men jeg var på skuddhold!

Jeg møtte aldri “veggen”, men jeg kjente også at det ikke var så mye mer å gi uten å risikere løpet. Så jeg holdt meg sammen med de som var igjen i gruppa, selvom kilometerne gikk litt for sakte. Tre og en halv kilometer før mål løp jeg fra og følte at jeg økte intensiteten. I ettertid ser jeg at både intensitet og fart holdt seg nokså stabil, så det var nok mer at de andre rundt meg ikke klarte å opprettholde farten. Etter et siste magedrag, så krysset jeg målstreken på 2:32:28.

Drømmen lever videre

Det positive med å ikke nå målet sitt, er at drømmen lever videre! Man kan bli motivert av å lykkes, men personlig blir jeg enda mer motivert når et mål ikke nås. For revansjelysten er stor! Jeg er nå topp motivert for å få bukt på skadeproblematikken og legge ned en stor treningsblokk gjennom sommeren, slik at jeg kan gjøre et nytt forsøk på sub 2:30:00 til høsten!

Jeg klarte ikke 2:30:00 denne gangen, men det er ingen vits i å henge med nebbet. Dette er en naturlig del av prosessen for å bli en raskere løper. Jeg siktet høyt og innfridde ikke, men positive steg ble tatt og jeg er nærmere enn noen gang tidligere. Nå handler det om å reflektere over hva jeg kan gjøre annerledes i kommende periode, og trene enda smartere mot neste maraton. For neste gang skal jeg klare det, og mestringsfølelsen blir desto større ved at jeg ikke fikk det til på første forsøk.