Da jeg møtte redningspatruljen som lette etter en livløs person, var det helt naturlig for meg å bistå med det jeg kunne hjelpe til med. Jeg gikk foran og tråkket vei, slik at det ble enklere for dem å ta seg frem i nysnøen. Like under toppen fant vi argentineren vi lette etter. Dessverre var det for sent.

Aconcagua – Mountain of Death

Aconcagua er verdens høyeste fjell utenfor Himalaya og måler 6962 meter over havet. Som Sør-Amerikas høyeste fjell, og en av Seven Summits, så er Aconcagua et mye besøkt fjell av eventyrsøkende fjellbestigere. Fjellet er på ingen måte teknisk. Det er en såkalt “trekking peak” hvor man tar seg opp til fots. Stegjern er som regel nødvendig, og en breøks er kjekt å ha i tilfelle forholdene krever det. Utover det, så er det ingen tekniske utfordringer. Det som gjør fjellet utfordrende er den ekstreme høyden. 6962 meter over havet byr på utfordringer som høydesyke, men det er også et værhardt fjell hvor man kan oppleve kraftig vind rett inn fra Stillehavet.

Fjellet bærer kallenavnet “Mountain of Death”, og er det fjellet i Sør-Amerika som har krevd flest liv. Et problem er at mange underestimerer risikoen med å bestige fjellet. Når det er Sør-Amerikas høyeste fjell, samtidig som det er lett tilgjengelig og ikke teknisk krevende, så fører det med seg at mange ønsker å bestige fjellet. Skjebnen til ca. 100 personer har endt på Aconcagua, og i nyere tid er det i gjennomsnitt tre personer hvert år som ikke kommer levende ned fra fjellet.

Når man setter statistikken i perspektiv av at ca. 3000 personer prøver å bestige fjellet hvert år, så er dødeligheten nokså lav sammenlignet med endel andre fjell. Men vi har ingen liv å miste! Selv opplevde jeg dessverre på nært hold at fjellet krever liv.

Å være alene på tur er på ingen måte ensomt

Hele formålet med turen var å få erfaring med ekstreme høyder og oksygenfattig luft. Jeg valgte å reise alene. Hovedsakelig for å gjøre logistikken enklere, men også fordi det er noe eget med å være på tur alene. På en tur som denne, hvor man møter andre mennesker underveis, så kommer man mer i kontakt med ukjente ved å reise alene. Jeg møtte faktisk en norsk gjeng som jeg har holdt god kontakt med i ettertid, og flere av dem har blitt med på både små og store eventyr.

Da jeg først reiste alene så var Aconcagua et ideelt mål. Fjellet er lett tilgjengelig og utfordringene kan isoleres til høyde og vær. Jeg følte at jeg hadde mer enn nok erfaring til å håndtere alle øvrige faktorer. Det var høyden som var den ukjente “x”-faktoren, og det var jo nettopp den jeg ønsket å lære mer om.

Etter en hyggelig julefeiring med familien så reiste jeg til Argentina i romjulen. Grunnet koronapandemien var det en rekke restriksjoner i fjellet. Blant annet hadde argentinske myndigheter i år stengt Vacas- og Polish Glacier ruten, slik at det eneste alternativet var Normalruten. Videre hadde de redusert varigheten på sesongen betraktelig, fra normalt fire måneder til en drøy måned. Logikken bak det å samle alle på én og samme rute, og samtidig snevre inn sesongen slik at alle er der samtidig, er ikke like lett å forstå seg på hvis formålet var å redusere smitte. For å redusere risikoen for å selv bli smittet så sørget jeg for å stå klar da startskuddet gikk 1. januar 2022.

Jeg forflyttet meg raskt oppover fjellet i starten. For jeg visste at de store guidede gruppene ville starte få dager etter meg. Jeg ønsket å få et forsprang på dem.

Allerede på dag fire bar jeg vann og utstyr opp til 5000 moh. Det var unormalt lite snø i fjellet, så jeg måtte bære med meg mye vann. Det ble noen tunge bører, og selv med doble vendinger så veide sekken tett opp mot 30 kg. Kiloene kjentes ekstra tunge ut i høyden.

Kroppen tilpasset seg høyden veldig bra, og jeg falt for fristelsen til å droppe en av mine planlagte hviledager for å rekke et værvindu den 9. januar. I camp Nido De Cóndores (5500 moh) måtte jeg betale prisen for det i form av høydesyke. Jeg hadde sterk hodepine og det opplevdes som å være skikkelig fyllesyk. Et eventuelt toppstøt under værvinduet den 9. januar var bare å glemme. Jeg slapp meg ned ca. 300 høydemeter til 5200 moh og følte meg plutselig helt fin igjen. Det er interessant hvor raskt du kan snu høydesyke, bare du reduserer høyden kjapt nok.

Dyp nysnø

Frem til nå hadde jeg hatt ideelle værforhold; lite vind og ingen nedbør. Grunnet symptomer på høydesyke så gikk jeg glipp av muligheten til å toppstøte i finværet. Den 10. januar dumpet det ned 16 cm nysnø, og tilsvarende var meldt dagen etter. Faktisk var det meldt en hel uke med nedbør! Altså ingen ideell situasjon.

I camp møtte jeg en amerikaner, Nick, som også gikk alene. Han hadde startet å gå med samboeren sin, men hun hadde blitt nødt til å snu grunnet moderat høydesyke. Vi ble enige om å forsøke å nå toppen sammen den 11. januar, til tross for all snøen.

Kl. 04:30 la vi ut i mørket med ca. 1000 gjenstående høydemetere til toppen. Siden vi var først ute så ble vi nødt til å tråkke vei i løssnøen. Vi byttet på å gå i front og fikk etterhvert en effektiv rytme.

Ca. halvveis til toppen, ved traversen som tar deg videre fra Plaza Independencia, stoppet Nick opp. Han hadde sterk hodepine, var svimmel og utmattet. Etter en alvorsprat ble vi enige om at turen var over for hans del. I hans tilstand var det et sjansespill å gå videre mot toppen. Heldigvis var han fortsatt i god nok form til å ta seg trygt ned igjen selv. Mutters alene fortsatte jeg ferden videre mot toppen i dyp nysnø.

Redningsaksjon og dødsfall på nært hold

Like etter traversen tok jeg en lengre hvilepause før det bratteste partiet, som tar deg de siste hundre høydemeterne til toppen. Mens jeg satt der så kom det to personer fra redningspatruljen. De bar på en båre. I denne høyden benytter de ikke helikopter på grunn av den tynne luften. Redningsfolkene fortalte at de lette etter en savnet person som angivelig skulle ligge livløs høyere opp. Han hadde vært savnet i to dager og de antok at han mest sannsynlig var død.

Jeg håpet inderlig på et mirakel og tviholdt på snevet av håp om at han fortsatt kunne være i live. Jeg la raskt fra meg mine egoistiske mål om nå toppen, og sa at jeg ville bidra med å tråkke vei for dem i nysnøen. Å bevege seg i nysnø i denne høyden koster krefter, og enda verre er det å frakte en skadet eller livløs person ned. Så jeg tråkket i vei foran slik at redningspatruljen kunne spare på kreftene.

Ikke langt fra toppen fant vi argentineren som vi lette etter. Dessverre var alt håp ute. Han hadde forsøkt å nå toppen alene under værvinduet som var den 9. januar. Nå lå han livløs på bakken. Han ble konstatert død på stedet. Hva som gikk galt ønsker jeg å overlate til lokale myndigheter å finne ut av, men det var en viktig påminnelse om at hjelpen kan være flere dager unna, selv på et populært fjell som Aconcagua i høysesongen.

Ettersom han ble bekreftet død på stedet, og det ikke lenger var bruk for min hjelp, så nullstilte jeg hodet og rettet blikket mot toppen. Det snødde tett, tåka lå tjukk og vinden økte på. Langt borte kunne vi høre brakene av tordenvær. Jeg tok en rask diskusjon med redningspatruljen, og vi ble enige om at jeg var i god nok form til å ta meg raskt opp til toppen og ned igjen før uværet traff for fullt. Ingen av oss likte utviklingen på været, men jeg følte meg sterk og vurderte selv situasjonen til å være innenfor marginene.

Jeg ble nødt til å være så rask jeg bare kunne. Det å bevege seg fort i slik høyde er ikke lett. Jeg hostet nærmest kontinuerlig mens jeg pushet opp den siste biten. Tempoet ble overraskende bra, og jeg nådde raskt toppen på 6962 meter over havet. Der stod jeg på Sør-Amerikas tak uten å se noe som helst til utsikten. Det var kun tåke og snø!

Det tok meg 11 dager å nå toppen, og to dager ned. Oppsummert var turen en suksess, sett bort i fra at et liv dessverre gikk tapt i fjellet. Jeg fikk testet hvordan min kropp reagerer i høyden, og ble mange erfaringer rikere.

Film fra turen