Sommeren 2018 gikk jeg ned på kne ved isbreen Vatnajökull på Island og fridde til Kristina. Det var da ingen tvil om hva Kristina takket ja til. Hun sa ikke bare ja til at vi skulle dele livet sammen, men hun sa også ja til å legge ut på vår hittil største utfordring. Det behøvdes ikke å nevnes med ord, for vi visste begge at bryllupsreisen ble en ekspedisjon på tvers av en av verdens råeste villmarker. Vi skulle gå og padle Alaska på tvers!

Drømmen om Alaska oppstod seks år tidligere. Jeg har alltid likt å utfordre meg selv, og se hva jeg er kapabel til å gjennomføre. Dette i kombinasjon med et inderlig ønske om å oppleve ekte villmark, resulterte i drømmen om å en dag krysse Alaska.

I 2012 gikk søsteren min Tine, Kristina og jeg en hytte-til-hytte tur gjennom Aurlandsdalen. En trivelig 3 dagers tur i skjønne omgivelser, med korte dagsetapper etterfulgt av god mat og en varm seng. Ikke spesielt utfordrende, men unge meg tenkte at dette var en god oppvarming til det som skulle komme. Totalt blottet for ydmykhet, så lanserte jeg idéen min på turen hjem fra Aurlandsdalen. Dersom vi en dag skulle gifte oss, så skulle bryllupsreisen vår være Alaska på tvers!

Intensive forberedelser

Selvom drømmen hadde eksistert i seks år, så hadde ikke forberedelsene tatt form. Da jeg fridde på Island, var målet definert, men den store masterplanen var et blankt ark. På 10 måneder skulle vi planlegge et bryllup og en ganske ambisiøs bryllupsreise. Det var bare å brette opp ermene og strukturere arbeidet!

Det ble 10 intensive, men artige måneder. Vi trente, planla og løste logistikkutfordringer daglig. Helgene benyttet vi til til å syreteste form, ferdigheter og utstyr. Alt skulle læres. Enten det var å forsvare seg mot bjørneangrep, sy dype kuttskader eller reparere utstyr i villmarka.

1800 kilometer villmark

Det å planlegge en rute gjennom Alaska er ikke rett frem. Du kan ikke gå på Google Maps eller DNT sine nettsider og finne ferdig merkede stier. Det er så lite ferdsel i disse områdene at det ikke engang finnes turkart. Vi ble nødt til å basere oss på svære oversiktskart i målestokk 1:1.000.000 og satelittbilder, for deretter å bestille print av gamle kartutsnitt fra 50-tallet som ble sendt i posten av United States Geological Survey.

Vi lot oss inspirere av ruta til en norsk trio; Eivind Lunder, Are Bergin og Stein Tore Svendsen, som tidligere hadde forsøkt å krysse Alaska. De hadde gjennomført ca halve distansen, og kunne fortelle om et eventyr av en tur som bød på mange ulike utfordringer. Dette appellerte til oss.

Ruta går fra Kaktovik i nordøst og ender i Unalakleet i sørvest. Mellom disse punktene er det tundra, fjellkjeder, svære elvesystemer, sump, urskog og tett kratt. Det er også hjemmet til ca 135.000 bjørn. Nord for fjellkjeden Brooks Range troner isbjørnen på toppen av næringskjeden, og på sørsiden er det grizzly og svartbjørn.

Ruta starter som nevnt i nordøst, nærmere bestemt ved Kaktovik. Dette er en liten eskimolandsby med ca 300 innbyggere som ligger værhardt til i åpent lende for vinden fra Polhavet. Herifra måtte vi ta oss over en endeløs tundra, som var alt annet enn hva vi håpet på. På kartet er tundraen et stort område med få høydekurver. Man forestiller seg å kunne bevege seg effektivt her. Sånn skulle det ikke bli.

Vi møtte tung og råtten snø i lårhøyde! Selv bar jeg på 52kg, mens Kristina var lastet med 40kg. Å vasse våte og kalde gjennom råtten snø så langt øye kunne se, var ikke helt den starten vi hadde håpet på. Og verre skulle det bli!

Det tok kun et par dager før Kristina hadde betennelse i den ene foten! Stor og rund som en mango var den, og på dag tre var vi nødt til å stoppe opp. Skulle dette være enden på visa? Etter 10 måneders forberedelser, planlegging og utgifter i størrelsesorden av et “statsbudsjett” – så kunne da virkelig ikke drømmen bli knust etter tre usle dager?

Kvinne med bein i nesa

Heldigvis har Kristina en viljestyrke utenom det vanlige. Etter et døgn med beinet i ro, og en dose antiflammatoriske medisiner jeg ikke kan stå inne for, så var hun på beina igjen. Det betyr ikke at foten var bra. Langt derifra! Men ved hjelp av smertestillende klarte hun i det minste å snøre på seg skoene og humpe av gårde.

Jeg kunne ønske at resten av historien ble langt hyggeligere for Kristina, men slik skulle det ikke bli. Utfordringene kom på rekke og rad. Etter å ha kjempet seg over tundraen kom vi til fjellkjeden Brooks Range. Som du ser på bildet under, var ansiktet til Kristina dekket med tape. Hun hadde nemlig fått en hudinfeksjon som vi antar at var gule stafylokokker! Så i tillegg til smertestillende og betennelsesdempende medisiner, satt vi henne også på en kur med bredspektret antibiotika. For en cocktail!

Nær døden opplevelse

Det regnet godt da vi tok oss ned fjellpasset på sørsiden av Brooks Range. Etter fjellpasset kom vi til elven East Fork Chandalar River. Kombinasjonen regn og smeltevann førte til stor vannføring i elva. Vanligvis ville vi ikke padlet i slike krefter, men vi lå bak tidsskjema. På grunn av Kristina sin tilstand hadde vi forflyttet oss saktere enn planlagt. Problemet lå i at vi hadde pakket sparsomt med mat for de første 20 dagene. Planen var å nå frem til indianerlandsbyen Arctic Village før vi gikk tom for mat. Der hadde vi nemlig et matdepot som var flydd ut.

Til tross for at vi så kreftene i elva, valgte vi å blåse opp den medbrakte Packraften. Vi lå som sagt bak tidsskjema, Kristina slet med foten og gjenstående matrasjoner ville ikke holde frem til Arctic Village dersom vi fortsatte til fots. Fristelsen ble rett og slett for stor! Vi bandt sekkene til packraften og hoppet ut i elva.

Vi dundret nedover East Fork Chandalar River i en forrykende fart. Det var en befrielse. Istedenfor å humpe i 2km/t, kunne vi padle i 20km/t! Etterhvert som elva førte oss lenger sørover, så begynte det å dukke opp isbanker langs elvebredden. Kort tid etter, rundet vi en sving og så til vår store forskrekkelse at hele elva var islagt! Moroa tok en brå vending!

Det var umulig å kjempe mot naturkreftene som førte oss rett inn i isbeltet. I full fart krasjet vi med isen, packraften tippet og vi havnet i elva. I iskaldt vann og sterk strøm, var vi sjanseløse mot naturkreftene. Vi ble dratt inn under isen! Jeg kjempet febrilsk i blinde, og kunne etter hva som føltes ut som en evighet (men som sikkert bare varte i 30-40 sekunder), endelig få hodet over vann i en råk. Jeg gjorde meg et raskt overblikk over situasjonen. Jeg så at Kristina var i live og hadde hode over vann, og at packraften fløyt videre nedover elva. Alt utstyret vårt lå i sekkene som var bundet til packraften! Satelittelefon, mat, tennstål, våpen og alt vi trengte for å overleve i villmarka fløyt nå nedover elva. Jeg løp og kavet så fort jeg kunne nedover elva for ta igjen raften med utstyret!

Det hele endte godt, tross alt! Jeg fikk tak i packraften, og fikk tilslutt Kristina og meg selv på land. Vi hadde mistet en padleåre, og utstyret var klissvått, men utover det var vi uten fysiske skader. Kristina var i sjokktilstand, og det skulle ta nesten et døgn å få henne tilbake til hektene.

Beaver Feaver

Etter et lenger opphold i Arctic Village gikk ferden videre nedover elvesystemet gjennom interior Alaska. Vi fikk strålende vær, elva roet seg og vi befant oss i villmarksparadis! …Helt til Kristina nok en gang utfordrer smerteterskelen sin.

I elvevannet lever det nemlig en parasitt, Giardia Duodenalis. Man kan bli svært dårlig av denne parasitten. Giardiasis, som på folkemunne kalles Beaver Feaver, er en infeksjon som ligner omgangssyke, men som kan vare i ukesvis!

Vi hadde tatt gode forhåndsregler for å forhindre å få Giardiasis. Alt vann ble renset eller kokt, bortsett fra Kristina sin tannpuss! Å dyppe tannbørsten i vannet kunne vel ikke være så farlig? Det ble starten på 10 dagers helvete for Kristina. I denne perioden fikk hun ikke i seg næring, var slapp og fikk til slutt et anfall. Tenk deg hvor fælt det er å ha omgangssyke i et par dager hjemme. Se nå for deg hvordan det er å ha dette midt i ingenmannsland, langt unna fasiliteter som toalett og dusj. I tillegg var vi nødt til å opprettholde fremdriften. Hvordan hun kjempet seg gjennom disse ti dagene, kan jeg fortsatt ikke begripe.

Vi klarte det!

Etter 57 dager på tur nådde vi enden på ruta, ved Beringshavet i sørvest. Sammen hadde vi tilbakelagt 1800 kilometer villmark, møtt 16 bjørn og håndtert en hel rekke utfordringer på veien!

Jeg er så ufattelig stolt av Kristina, og at vi klarte dette sammen. Hun håndterte mer motgang enn et menneske skal kunne tåle. Betennelse, hudinfeksjon, nestendrukning og Beaver Feaver. Jeg tror at det er vanskelig for folk å forstå omfanget, samt hvor fysisk og mentalt krevende det var for Kristina. Til tross for alle utfordringene på veien, kunne vi strekke armene i været og juble over å ha nådd kysten i sørvest!

Det ble kanskje ikke den mest romantiske bryllupsreisen, men en veldig minneverdig en. En tur vi aldri vil glemme!

Filmer fra turen

Turen er dokumentert som fire episoder på Youtube.