Du har kanskje sett de spektakulære bildene av Chris Sharma som klamrer seg til enorme klippeformasjoner høyt over vannet, uten noen form for sikring?! Se for deg det samme, bare ikke fullt så fete linjer, ikke fullt så høyt og langt fra like spektakulært. Der har du meg på badeferie på Mallorca!

Deep Water Solo

Så hva er Deep Water Solo? Jo, det er å klatre usikret på klipper over vann. Dersom man faller, så ender det med en dukkert. Altså en kombinasjon av klatring og bading. Kan du tenke deg noe artigere?

Konseptet har sin opprinnelse fra Mallorca, og oppstod sent på 70-tallet. Mallorca er et mekka for denne sære formen for klatring. Øya har milevis med bratte klipper som strekker seg rett opp fra havet. Her kan du boltre deg i DWS lokasjoner som byr på ruter med god variasjon i vanskelighetsgrad.

Vårt første møte med DWS

Kriss og jeg skulle på jobbreise til Mallorca. To klatreglade kollegaer kunne da ikke reise dit uten å prøve DWS. Vi reiste ned noen dager i forveien og booket hotell på østkysten, hvor det er høyest tetthet av gode DWS lokasjoner.

Et raskt søk på 27crags førte oss til Cala Sa Nau.

Cala Sa Nau bød på flott natur og artig klatring, det var bare en catch. Her er man nødt til å hoppe fra toppen av klippen og ut i vannet før man kan klatre. Å stupe ut i er ingen sak, men det betyr også at man må klare å klatre opp for å komme seg opp av vannet!

Kriss hoppet ut i først. Han svømte bort til ruta som vi hadde sett for oss å klatre. Han forsøkte, og forsøkte, og forsøkte, men kom seg ikke opp i veggen. Lavvann i kombinasjon med sleipt fjell og dårlige tak, gjorde det utfordrende å i det hele tatt starte på ruta!

Fra toppen så det ikke så vanskelig ut, så jeg stupte ut i for å gi det et forsøk. Neimen hadde han ikke rett! Det var faktisk beinhardt å komme seg opp fra vannet. Så der lå vi og plasket i vannoverflaten og lo godt av situasjonen. Var slik våre dager skulle ende? Vi så for oss avisoverskrifter om to nordmenn som omkom fordi dem var for dårlig til å klatre. Litt galgenhumor hører med.

Jeg mobiliserte krefter og ga det et ordentlig forsøk. Da løsnet det og jeg kom meg opp i veggen. Selve klatringen var artig, men også utfordrende på et vis. Kalksteinen bød på helt andre tak enn hva vi er vant til i Skandinavia. En ruglete overflate med skarpe pockets (hull). Der det ikke var sylskarpe hull, var det gjerne helt glatte tak. Det hjalp heller ikke at vi hadde våte klatresko og hender etter å ha badet. Det hele føltes uvant og rutene opplevdes hardere enn tilsvarende grad på norsk granitt.

Til tross for en litt “røff” start, var det artig å klatre på Cala Sa Nau.

Cala Mitjana

Dagen etter ønsket vi å teste et nytt sted. Vi tok turen til Cala Mitjana – og for et sted!

Etter en kort spasertur fra der vi parkerte bilen, åpnet en helt magisk oase seg. I denne avskjermede bukta var det grønt, frodig og helt turkist vann. Med disse omgivelsene fikk vi nesten lyst til å legge oss på stranda og ta det helt piano, men vi var der for å klatre!

Klatringen i Cala Mitjana var super. For her kunne vi ta oss ned til vannkanten uten å hoppe ut i vannet først. Tørre sko og kalk på hendene skulle vise seg å passe oss langt bedre! Det ble en flott ettermiddag med artig klatring og mye bading, før vi sa oss ferdig med DWS for denne gang!