Grøtenutbekken er en ulv i fåreklær. Bekk meg her, og bekk meg der. Dette er en 250 meter høy foss, og er regnet som en av klassikerne i Hemsedal.

Grøtenutbekken

Jeg var på hytta i Hemsedal med familien. Aking og ski i barnebakken er gøy det, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg kjenner en sterk dragning mot fjell og islagte fosser når jeg befinner meg i vinterklatreparadiset Hemsedal. Da passet det utmerket at Henrik var minst like gira som meg. Til tross for værmelding om inntil 19m/s i kastene, så lot vi ikke muligheten gå fra oss. Lørdag morgen stod Henrik klar på parkeringsplassen på Ulsåk.

Vi hadde sett oss ut Grøtenutbekken – en 250 meter høy klassiker av graden WI5. Altså en solid foss. Spesielt med tanke på at jeg ikke hadde ledet noe mer enn WI4+ multi-pitch på dette tidspunktet og Henrik hadde kjøpt isklatreutstyr bare måneder i forveien.

Tvilen i oss begge var ganske tydelig da vi stod på parkeringsplassen og myste opp på den skumle fossen der oppe. Skulle vi valgt en enklere foss istedenfor? Var det for mye vind? Etter å ha jazzet oss opp litt ble vi enige om å prøve.

Turen opp gikk veldig greit. Bilene parkerte vi ved Kiwi på Ulsåk. Derifra trasket vi først 7-800 meter langs fortauet i retning sentrum, forbi Ura, før vi tok på trugene og krysset jordet like under fossen. Derifra og inn er det lenger enn det ser ut som. Etter jordet blir terrenget brattere opp skogholtet. Vi valgte truger til anmarsjen, men angret bittert da vi etterhvert innså at vi kunne fått en kul retur dersom vi hadde valgt ski istedenfor. Pudderet lå og ertet oss hele veien opp til innsteget av fossen.

Jeg leder an

Det ble raskt tydelig at jeg måtte lede store deler av fossen. Henrik er en dyktig klatrer, men var fersk på is. Det at han i det hele tatt ble med på en 250m høy WI5 foss var rått nok i seg selv. Jeg racket opp med 13 skruer og hugget i vei. Den første taulengden startet med et vertikalt opptak på 7-8 meter før det flatet ut. Jeg gikk hele lengden av tauet og satt standplass etter 60 meter. Det ble like før fossen ble ordentlig bratt igjen. Henrik fulgte fint etter.

Den andre taulengden var selve cruxet på ruta. Her var det vedvarende bratt og lite rom for hvile. Helt fantastisk klatring! Isen her var så kul at jeg glemte å bli sliten. Jeg klatret lett oppover og tok meg tid til å ta bilder og filme midtveis i den vertikale isen. Jeg klatret linja rett opp til der berget deler fossen i to, og satt standplass på en hylle til venstre. Det ble nok en lang taulengde på 50-55m. Her begynte vinden å kile oss bak øra. Heldigvis hadde vi radiokommunikasjon så vi slapp å overdøve vinden med stemmen. Henrik kriget opp denne taulengden og kunne melde om heftig pump. Han virket nesten litt imponert over ledingen min 😉 Nok snikskryt! På den tredje taulengden rundet jeg hjørnet til venstre og herifra og opp endret fossen karakter. Fra å være svært bratt WI5 til å bli slak og deilig WI3/4. Det var bare å skru på cruise controllen og dundre på. Når det ikke var en centimeter til å gå på i tauet, så satte jeg nok en standplass.

Sjarmøretappen

Det så ut til at vi skulle nå bjørka på toppen med en siste og fjerde taulengde. Her var isen slak og fin, dog litt slushy med dårlig iskvalitet iblandet endel snø. Jeg spurte Henrik om han ønsket å prøve seg på led, noe han ikke var fremmed for. Henrik cruiset lett oppover og klatret raskt ut hele taulengden, men nådde ikke toppen. På radioen kunne han melde om at det gjenstod ca 10 meter av fossen når tauet var slutt, og at han hadde to skruer igjen på klatreselen. Han lurte på om han skulle sette standplass. Etter en rask konferering over radioen ble vi enige om å klatre de siste 10 meterne med løpende forankring istedenfor. Det var et lett parti som gjenstod, så risikoen for fall var lav – samtidig gjorde radiokommunikasjon det lett for meg å tilpasse slakken i systemet ved å klatre i omtrentlig samme tempo som han.

Til topps kom vi! Vi var to fornøyde karer som stod på toppen av vår første multi-pitch WI5 og skuet utover Hemsedal. Vi fulgte anbefalingen fra klatreføreren om å gå over toppen og returnere ned den snødekte skråningen vest for fossen. Med all den løssnøen vi møtte så hadde det gått raskere å rappellere. Totalt tok turen 8 timer bil til bil, og selve klatringen tok 4 timer og 30 minutter.