I april 2023 reiste Sindre Kolbjørnsgard og jeg til Himalaya for å klatre. Målet var å klatre Ama Dablam (6812 moh) i tradisjonell stil.

Klatrestil

Når man snakker om bestigninger av høye fjell, så handler gjerne samtalen om hvorvidt man nådde toppen eller ei. Intensjon og hvordan man når toppen er sjeldent et diskusjonstema.

Det finnes mange grunner til å klatre et fjell og vi er alle drevet av en eller annen form for drivkraft som rasjonaliserer økonomien, risikoen og tidsbruken et slikt prosjekt krever. Objektivt sett er det ganske meningsløst å bruke måneder eller år på å trene og planlegge en tur hvor man risikerer livet kun for å nå et geografisk punkt. Og attpåtil bruke masse penger på det! Likevel er vi mange som gjør nettopp dette! Hva som er den enkelte sin intensjon med prosjektet, er i mine øyne viktigere enn hvorvidt man når toppen eller ei.

På samme vis er det mange måter å nå toppen av et fjell. Det finnes et arsenal av hjelpemidler, slik som kunstig oksygen, bærehjelp, bruk av faste tau og klatresherpaer – som alle i større eller mindre grad forenkler prosessen. Hvordan man velger å klatre kan gjøre vesensforskjell med tanke på vanskelighetsgrad.

Min motivasjon for å reise til Himalaya og klatre Ama Dablam var å få oppleve storslått natur, oppleve Himalaya for første gang og utfordre meg selv med teknisk klatring i høyfjellet. Ama Dablam er et vakkert fjell. Mange vil hevde at det er verdens vakreste. Kombinasjonen av fjellets estetikk og at det er et relativt teknisk krevende fjell å bestige, gjorde det interessant for meg.

Jeg ønsket også å bestige fjellet på et vis som ikke lenger er vanlig å gjøre. Normen er å benytte profesjonelle guider (sherpaer) og bestige fjellet ved å dra seg opp etter en tauklemme (jumar) på faste tau. Det vil si å benytte de permanente tauene som er satt opp av kommersielle aktører for å gjøre det enklere å nå toppen. Jeg ønsket å klatre fjellet i lag med en kompis, og ved bruk av egne sikringsmidler og medbrakt tau. Såkalt tradisjonell klatring i alpin stil. Denne stilen kompliserer oppgaven drastisk. Makkeren ble Sindre Kolbjørnsgard, som jeg møtte i Sør-Amerika da jeg besteg Aconcagua.

Våre spilleregler ble slik:

• Vi benyttet en kommersiell aktør i Nepal for å skaffe nødvendige tillatelser og for å planlegge logistikken frem til Ama Dablam basecamp.
• Vi benyttet lokal bærehjelp for transport av mat og deler av klatreutstyret opp til basecamp.
• Valgte aktør krevde at en sherpa fulgte oss hele veien opp Khumbudalen til Ama Dablam basecamp. Dette kravet bunnet ut i at de måtte ha et viss omfang i pakken de leverte til oss for at det skulle være business i det, og at sherpaen ønsket å få vår utvalgte akklimatiseringstopp (et fjell skulle klatre før Ama Dablam) på sin klatre-CV. Vi følte lite behov for deres assistanse her, men syntes at det var en fin ting å støtte den lokale økonomien og Tendi Sherpa.
• Fra Ama Dablam basecamp skulle vi klare oss selv. Vi skulle klatre fjellet i tradisjonell stil der vi benyttet eget tau og sikringsmidler. Ingen bruk av faste tau og ingen sherpa.

Akklimatisering

Ama Dablam ruger hele 6812 meter over havet. På havnivå består luften vi puster inn av 20,9% oksygen. På toppen av Ama Dablam er det kun 9% oksygen. Vi mennesker er ikke skapt til å fungere under slike forhold, og må derfor tilpasse oss den “tynne” luften gjennom en akklimatiseringsprosess. Hvis ikke får vi akutt høydesyke.

Både Sindre og jeg har vært enda høyere tidligere, og vi har begge kjent på egen kropp hvordan høyde påvirker pust, balanse, energinivå og generell allmentilstand. Jeg vil beskrive det å være høydesyk som å ha skikkelig skallebank etter en uke med hard festing. Høydesyke kan være livsfarlig, og det er skremmende hvor fort man kan gå fra å være i fin form, til å ikke klare å ta vare på seg selv. Ettersom vi skulle bestige fjellet i en krevende stil, så var det også ekstra viktig for oss å være godt akklimatisert.

Den ideelle adapsjonen for høyde vil være å bruke god tid. Ta inkrementelle rotasjoner til stadig større høyder, for så å sove i lavere høyde. Som tobarnsfar i full jobb, så har jeg ikke den luksusen til å bruke så lang tid som jeg ideelt sett burde gjøre på slike turer. Det er vanskelig nok å rettferdiggjøre tiden jeg er borte fra jobb og familie for å klatre et fjell, foruten det å ligge ukesvis i basecamp for å tilpasse kroppen til et miljø den ikke hører hjemme i. Derfor valgte både Sindre og jeg å teste høydetelt før vi dro til Himalaya.

Et høydetelt er enkelt og greit et lufttett kammer der en maskin erstatter luften i kammeret med oksygenfattig luft. Jeg benyttet et telt fra Higher Peak som lar meg simulere høyder opp til 6700 meter over havet. På den måten kunne vi tilpasse oss oksygenfattig luft hjemme og spare masse tid på ellers kjedsommelig akklimatisering i Himalaya. Noen vil kanskje kritisere bruken av høydetelt som uautentisk, men jeg velger å se på det som en stor avlasting for familien.

Bruken av høydetelt sparte oss trolig for 1-2 uker i fjellet. Vi kunne bevege oss raskt oppover Khumbudalen og ta færre rotasjoner på fjellet.

Imja Tse og sykdom!

Imja Tse, mer kjent som Island Peak, er en enklere 6000-meters topp i Himalaya som hyppig blir brukt for akklimatisering før ekspedisjoner til høyere nærliggende fjell (slik som Mount Everest). Til tross for at vi hadde ligget flere uker i høydetelt før turen, så ønsket vi å teste kroppen på over 6000 meters høyde før vi bega oss ut på hovedmålet for turen.

Noen dager før vi ankom basecamp ble Sindre dårlig. Han følte seg uvel. Han hadde vondt i magen og lavt energinivå. Det første jeg tenkte var høydesyke, men Sindre har vært høydesyk flere ganger tidligere og var skråsikker på at dette var noe annet. Vi oppsøkte en lokal lege i en landsby og Sindre fikk utskrevet en rekke medisiner. Vi tok oss videre oppover dalen til basecamp, i håp om at medisinene skulle virke.

Kvelden før toppstøtet på Imja Tse ble det klart at Sindre ikke kunne bli med. Det ble en tur for meg og Tendi Sherpa. Tendi og jeg startet på natta i mørket, sammen med en rekke andre. Vi tok oss effektivt oppover og jeg følte meg i storform helt til ca 5700 meter over havet. Da kom den velkjente hodepinen, men ikke verre enn at det var håndterbart. Vi var blant de første som nådde toppen. Til tross for mindre symptomer mot toppen, så fikk jeg bekreftet at jeg var godt akklimatisert til høyder over 5000 moh.

Ama Dablam

Sindre sin form så ikke ut til å bli bedre. Oppholdet i basecamp på ca 5000 moh hadde heller gjort han verre! Vi tok oss ned til Dingboche som ligger på ca 4400 moh med et håp om at Sindre skulle hente seg inn der. Det var en viss optimisme i oss om at dette skulle løsne. Kanskje litt naivt da vi vet at kroppen jobber på høygir i slike høyder, og at det er vanskelig å overkomme enhver form for sykdom i høyden.

Til tross for Sindre sin dårlige allmenntilstand, så ble han med opp til Ama Dablam basecamp (4450moh). Videre kjempet han seg opp til camp 1 som ligger på 5600 moh. Formen ble ikke verre, men heller ikke bedre. Nok en gang måtte Sindre melde avbud for et toppstøt.

Der stod jeg i camp 1 med masse klatreutstyr, men ingen makker! Toppen ruget majestetisk ca 1200 meter over oss. Jeg følte meg i god form og ønsket å gi det et forsøk, men spillereglene måtte endres. Ettersom jeg nå var alene, så hadde jeg ingen makker til å sikre meg i tradisjonell stil. Derfor ble jeg nødt til å svelge en kamel og en hel del stolthet, og gå for en solobestigning med bruk av de faste tauene som ligger i fjellet.

Kaotisk toppstøt

Da jeg ankom camp 2 forstod jeg raskt at jeg ikke var den eneste som hadde tenkt til å støte den natten. Det var flere andre lag som også gjorde seg klare. Å holde på i slike høyder alene er risikabelt, så jeg bestemte meg for å utnytte muligheten til å starte samtidig som de andre. Jeg pakket alt klart, spiste og la meg strategisk til slik at jeg raskt kunne komme meg avgårde da de andre startet.

Vi startet ved 21 tiden på kvelden. Jeg lot to lag gå foran meg. Tabbe! For blant de to lagene var det ei uerfaren dame. Det var åpenbart at hun verken hadde erfaring med Jumar eller stegjern. Hun ble regelrett dratt oppover av to sherpaer. En foran og en bak, hvor de fysisk dyttet og slepte henne oppover. De skapte kø og stor irritasjon blant de som fulgte etter. Etter en god stund, så slapp de oss endelig forbi. Klok av skade var jeg rask med å avansere og la meg som nummer tre i rekka, bak en amerikaner som gikk i lag med en sherpa.

Vi lå meget godt an på tid da vi passerte camp 3 på 6300 moh. Her i fra og opp beveger man seg på en 70 grader bratt snøflanke, med en overhengende fare for snøskred og isras fra en truende serak som ligger like under toppen. Etterhvert som vi klatret oppover ble jeg mer og mer bekymret. Det hadde snødd i en ukes tid, snøen virket ustabil og det hadde nylig gått skred like ovenfor. Jeg befant meg nå på ca 6500 meter over havet sammen med to klatrelag. Jeg tok til ordet og delte mine tanker om risikoen vi stod ovenfor. Det virket som at de andre hadde gått og tenkt på det samme uten å prate om det. Vi ble enige om at det var for risikabelt, og vi snudde like under toppen.

På vei ned møtte vi etterhvert på de andre lagene som ikke hadde holdt følge med oss oppover. Vi fortalte dem om vår risikovurdering og overbeviste samtlige til å snu.

Den tidligere nevnte dama befant seg bakerst i rekka på vei oppover, og ble dermed først i rekka på vei ned igjen. Det viste seg at hun ikke kunne rappellere. Sherpaene måtte fire henne ned hver eneste taulengde. Ikke ville de slippe oss andre forbi heller. Det ble en langsom affære, hvor vi stadig stod stillestående i 30-40 minutter for hver rappell nedover. Det var midt på natta og kaldt. Etterhvert gikk flere sherpaer i front for å bistå med å få ned thailenderen.

I og med at jeg var av de raskeste på vei oppover, befant jeg meg nå nest bakerst på vei nedover. Etter mange saktegående timer var vi alle kalde. Halvveis ned fjellet lot jeg merke til at han som nylig var like bak meg plutselig ikke lenger var å se lenger. Jeg ropte oppover fjellsiden i håp om å få kontakt med Nederlenderen, men jeg fikk ikke svar. Amerikaneren Mike og jeg klatret oppover igjen for å lokalisere han. Et par taulengder opp satt han på rumpa og hadde gitt opp. Han var så kald at han ikke klarte å håndtere sin egen taubrems. Sherpaen hans hadde for lengst forlatt han for å hjelpe til i front. Han kunne meddele at han hadde forsøkt å tre tauet inn i taubremsen flere ganger, men at han ikke hadde følelse i hendene og hadde mistet motorikken. Han virket kald, utslitt og apatisk. Han var ikke i stand til å ta hånd om seg selv lenger. Mike og jeg tok affære. Jeg rappellerte i front og Mike koblet inn taubremsen til Nederlenderen. Fra bunnen av hver rappell kunne jeg kontrollere Nederlenderen ved hjelp av Fireman’s belay. Slik holdt vi på i 12-15 rappeller før vi fikk han ned til camp 2.

Jeg var rasende. Først og fremst fordi at sherpaene aldri skulle tillatt den uerfarne kvinnen å klatre fjellet. Det var åpenlyst at hun ikke hadde ferdighetene som kreves, og at hun ville sette seg selv og andre i fare. Videre var jeg frustrert over at de nektet å slippe oss andre forbi, slik at samtlige risikerte frostskader og hypotermi. Og sist, men ikke minst var jeg oppgitt over at sherpaen til Nederlenderen ikke hadde kontroll på sin egen klient. Det var fint at han ønsket å bidra i front, men han hadde forlatt klienten sin og så seg ikke tilbake før han var i camp 2. Hadde ikke Mike og jeg snudd, så ville Nederlenderen blitt sittende hjelpesløs igjen i kulda.

Det er ingen skam å snu

Det var ingen som nådde toppen denne dagen. Følelsen av å snu så nærme toppen var mildt sagt bitter. På vei ned fra fjellet spant tankene rundt hvorvidt det var riktig avgjørelse eller ikke. Svaret kom dagen etter.

En stor del av seraken hadde løsnet og hele området over camp 3 var tatt av et stort snøskred. Hadde det skjedd mens vi befant oss over camp 3, så hadde trolig ingen overlevd.

Jeg er glad for at jeg klarte å ta det kjipe, men fornuftige valget om å snu i tide. Hvorvidt vi kunne nådd toppen uten å utløse skredet og komme oss trygt ned igjen, er høyst usikkert. Kanskje det hadde gått, kanskje ikke? Slik gambling driver jeg ikke med. Jeg nådde ikke toppen denne gangen, men lever godt med det. Ved å ta fornuftige valg får man muligheten til å oppleve flere nye ekspedisjoner.

Så hva sitter jeg igjen med etter turen?

Jeg reiste til Himalaya for å oppleve storslått natur, oppleve Himalaya for første gang og utfordre meg selv med teknisk klatring i høyfjellet. På mange måter fikk jeg opplevd mye av det jeg ønsket. Likevel ble ikke turen det jeg håpet på. At jeg ikke nådde toppen av Ama Dablam er ikke så farlig, men jeg skulle gjerne fått anledning til å utfordre meg selv med klatring i tradisjonell stil. Å gå på faste tau var ikke like givende. Når det er sagt, så var kanskje den største skuffelsen knyttet til den generelle opplevelsen av klatring i Khumbudalen. Jeg er vant til at mine ekspedisjoner bærer preg av rå natur, isolasjon fra sivilisasjonen og en opplevelse av et eventyr hvor veien går til mens man går. Klatring i Nepal, og i Khumbudalen spesielt, har i de senere år blitt veldig populært. Det strømmet av fotturister som ikke var der for å klatre, men for å gå i dalene. I dalstrøkene var det veldig tilrettelagt. Økonomien i dette har medført mange installasjoner som trapper, broer og bygninger som påvirker opplevelsen negativt. Overbruken av den flotte naturen fører også til store utfordringer med forsøpling. Nepal har dessverre ingen god måte å forvalte naturen på, og det er pengene som rår. Det samme gjelder i fjellet. Så lenge man betaler godt nok, så får enhver lov til å prøve seg. Dette fører til at mange uerfarne forsøker seg på farlige fjell. De mangler helt essensielle ferdigheter og setter liv i fare. Dette er ting jeg selvfølgelig hadde hørt om før jeg reiste ned, men jeg må innrømme at jeg håpet at det ikke skulle være så ille.

Jeg fikk riktignok oppleve Himalaya på godt og vondt. På en måte er jeg glad for å ha opplevd Himalaya og Khumbudalen med egne øyne, men om jeg ønsker å dra tilbake er høyst usikkert.

Takk Sindre

Til slutt vil jeg rette en stor takk til Sindre. For en en hedersmann! Sindre var syk store deler av turen. Til tross for det, så holdt han humøret oppe og ble værende i fjellet slik at jeg fikk klatret. Selv om han selvfølgelig håpet å kvikne til for egne muligheter, så ofret han også mye for at jeg skulle få holde på. Å ligge syk så lenge i høyden er krevende. Så jeg er evig takknemlig for at Sindre viste god sportsånd og var en god makker i fjellet. Til han vil jeg rette en ærbødig takk!