Når man kjører mot Hemsedal fra øst, så er det nesten uungåelig å ikke legge merke til fossen som ruver i all sin prakt under Storehorn. Hydnefossen er bratt, bred og majestetisk! Erfarne isklatrere fra hele verden reiser hit for å gi den et forsøk. Selv har jeg lenge drømt om å klatre fossen, men jeg har også vært tvilende til om jeg er dyktig nok? Hydnefossen krever sin mann/kvinne!

Anmarsj – skuffelse etterfulgt av lettelse

Henrik og jeg parkerte bilene 08:30 ved parkeringslomma under fossen. Shit au! Det var allerede to taulag på vei oppover! Her fikk vi svi for å være syvsovere. Hydnefossen har flere etablerte ruter, hvorav kun to av dem er gradert til WI5. Resten er grove WI6 linjer. Vi ønsket definitivt minste motstands vei opp denne enorme isveggen. Østlinja (WI5) og Midtlinja (WI5) var alternativene våre.

Anmarsjen tok en time med truger. Ettersom andre hadde trasket foran oss, så var det forholdsvis greit å ta seg frem.

Fremme ved innsteget var vi taulag nummer tre. Det ene taulaget bestod av en svenske og en russer, mens det andre var to engelskspråkelige av ukjent nasjonalitet. Svensken og russeren var allerede i gang på Midtlinja.

Ettersom den ettertraktede Midtlinja var okkupert, så begynte vi å studere fossen for å se etter alternativer. Vi pekte og tenkte høyt. Plutselig roper svensken til oss: “Har dere lyst til å klatre Midtlinja med kompisen min?”. Visst pokker ønsket vi det, men hvorfor ville han ikke klatre selv? Det viste seg at han hadde ødelagt stegjernet sitt. Utrolig synd for han, men veldig flaks for oss!

Midtlinja – En prøvelse

Vår nye makker var allerede på toppen av den første taulengden og hadde etablert standplass. Snakk om å komme til dekket bord! Henrik og jeg kastet på oss utstyret og klatret side om side på hvert vårt halvtau. Den første taulengden føltes OK, men isen var hard og jeg måtte ofte slå både to og tre ganger før øksene satt. Vel oppe på standplass kunne vi krype inn i en flott ishule som akkurat rommet alle tre. Her fikk vi hilst på Alexei. Han hadde stått der oppe i kulda en stund allerede, så han ville gjerne ta en taulengde til for å få i seg varmen. Jøss, for en luksustur dette skulle bli! Han steg ut av hulen og traverserte forbi en stor fritthengende istapp. Imponerende leding, men med 18 års erfaring har han solide ferdigheter. Etter gode 40-50 meter satt han en ny standplass.

Jeg gikk som nummer to og lot meg nok en gang imponere over hvordan han ledet den traversen så komfortabelt. Istappen gjorde at det ble overheng og eksponert klatring, og det er alltid spennende å se om slike istapper holder når de blir belastet. Sånn sett var jeg glad for at han tok denne taulengden. Ellers gikk andre taulengde greit. Det var bratt og tungt, men innenfor min komfortsone.

Så var det Henrik sin tur. Han startet med at tauet hang seg opp på traversen, men løste det greit. Det tok ikke lang tid før han innså at denne fossen kanskje var over hans daværende ferdighetsnivå. Ikke så rart egentlig, for det var hans første sesong med isklatring. Han kjempet oppover og fikk “pumpen” tidlig. Plutselig falt han! Heldigvis hang han på topptau, så fallet gikk uten dramatikk. Kreftene til Henrik var brukt opp. Der han hang i tauet spurte han om å vi kunne fire han ned til forrige standplass. Det ville ikke vært lett med tanke på traversen, så vi ba han mobilisere krefter og kjempe seg opp til oss. Alexei holdt han hele tiden på stramt tau, slik at han kunne hvile ved behov. Og opp kom han!

Henrik bailer og vi fortsetter

Turen var over for Henrik sin del. Ettersom vi var på 2. standplass, så kunne vi ikke fire han helt ned til bakkenivå. Henrik er en pragmatisk og raus kar, så han tilbød seg å vente ved 2. standplass mens Alexei og jeg fullførte fossen. Henrik forankret seg til isen i hula med et par isskruer og ønsket oss lykke til videre. For en hedersmann!

Jeg syntes da at det var på tide at jeg ledet en taulengde. Så den tredje taulengden ble min. Jeg klatret litt ned, litt bort og rundt en søyle som hang utenfor hula. Deretter bar det strake veien oppover. Shit så vått! Her rant det verre enn verst. Hanskene ble raskt gjennomvåte av rennende vann. Jeg klatret til jeg ikke hadde flere isskruer igjen, og satt standplass på en semi-tørr plass. Her var det ingen deilig og lun hule, så jeg banket rett og slett to skruer inn i vertikal is slik at jeg hang og dinglet etter sela.
Alexei fulgte på og ble klissvåt han også. Oppe ved standplass var han åpenbart kald og trolig litt misfornøyd med mitt rutevalg. Han skiftet hansker og fortsatt videre oppover. 10-15 meter under snøskavelen på toppen vurderer han isen til å være for dårlig til at det var forsvarlig å fortsette. Det var veldig porøs is og mye snø. Hydnefossen er en foss som man uansett ikke topper ut på. Det er fordi det er en stor snøskavel som ligger og truer på toppen. Vi så ikke noe poeng i å klatre de siste 10 meterne på skummel is. Det ville kun medført unødvendig risiko, uten å tilføre turen noe. Til tross for disse 10 meterne, så velger jeg å anse dette som en bestigning av midtlinja.

Yes! Jeg hadde endelig klatret fossen som jeg så lenge hadde drømt om!

Retur i mørket

Det var blitt mørkt og hodelyktene måtte på. Vi lagde et zero thread snuanker og gjorde oss klare til å rappellere ned til Henrik. Henrik hadde sittet stille i et par timer, og var helt sikkert iskald! Jeg ringte han og ba han lyse ut av hulen med hodelykten sin, slik at vi kunne sikte oss inn på han. Det gikk veldig fint og snart var vi alle tre gjenforent i den trange hula.

Etter totalt tre rappeller var vi nede på trygg grunn igjen. Bil til bil tok turen 12 timer. En våt og hard-, men vellykket dag i bratta!