I følge den myteomspunne legenden er Kullamannen hersker over Kullaberg. Han kan senke skip og bestemme hvem som skal falle i døden fra de bratte klippene på Kullaberg. Når man beveger seg i hans territorie, er man der under hans nåde. Så hvorfor ikke utfordre skjebnen? Velkommen til UTMB Kullamannen!

Kullamannen finner sted i Skåne, i Sverige. Som et UTMB World Series løp, så konkurreres det om “golden tickets” til finalen i Chamonix for distansene 50km, 100km og 160km. De tre beste kvinnene og herrene i hver av de respektive distansene får automatisk plass i finalen for tilsvarende distanse i verdens mest kompetitive terrengultramaratonløp – UTMB. Dette gjør at løpet tiltrekker seg en rekke gode eliteløpere som kjemper om plassene.

Arrangøren byr på fire distanser: 22-, 57-, 104- og 160 kilometer. Selv løp jeg 104 km utgaven, som komisk nok omtales som “sprint ultra” av arrangøren. Jeg har aldri hørt om en 100 kilometer sprint før, men sant skal sies – hastigheten i feltet var definitivt høy!

Mine forventninger til løpet

Jeg hadde egentlig ingen planer om å løpe Kullamannen, men jeg meldte meg på i ren frustrasjon etter at ting gikk skeis på Ultra Madeira (76km). På Madeira slet jeg med kaputt lårmuskulatur allerede før start, og jeg følte at jeg ikke fikk ut hva jeg var god for. Jeg trengte derfor et nytt løp. Jeg fikk has på en billett til Kullamannen 100K, og sånn ble det til.

Ambisjonene rent resultatmessig var lavere her enn for noe annet løp jeg har løpt. Nettopp fordi at nivået på deltakerne her er høyere, samt at distansen var ukjent for meg. Likevel hadde jeg sett for meg å kunne fullføre på under 10 timer på en optimal dag.

Optimal dag sa du?!

I år hadde helgenen Kullamannen bestemt seg for å lage litt ugagn. Værmeldingen meldte 14m/s vind og over 20m/s i kastene. Vindretningen var selvfølgelig nord/nordvest, som betød ren motvind. Hva er vel ikke deiligere enn å løpe i stiv kuling? Sadisten i meg omfavnet hele situasjonen. For er det en ting jeg faktisk er god på, så er det å lide! Fra mine ekspedisjoner har jeg tatt mastergrad i å fryse, være sulten og fortsette når hodet skriker stopp – og de erfaringene er jeg overbevist om at er fordelaktige på lange ultraløp. Forholdene var kanskje ikke optimale for å nå målsettingen min om å løpe på under 10 timer, men plasseringsmessig burde værforholdene være en fordel for meg.

Starten

Jeg fikk en lang reise til Skåne og rakk dessverre ikke den planlagte blunden før løpet. Mat hadde jeg heller ikke planlagt godt, og jeg falt for fristelsen om å dumpe innom en tilfeldig semi-fin restaurant som lå beleilig til. Etter en lang biltur og en treretters middag, så stilte jeg både trøtt og stappmett til start.

Sett bort i fra mine egne dårlige valg, så var starten unektelig bra organisert av arrangøren. God informasjon, effektiv utdeling av startnummer og god kapasitet på busser til startstreken. Som forventet på et UTMB World Series løp, så var det rigget et skikkelig startområde med inngjerding, startbue og en aktiv speaker som sørget for å fortelle deltakerne hvilken bragd de skulle legge ut på. Han brukte anledningen til å gjentatte ganger formidle at svært mange av oss ikke ville komme til mål. Han forventet at 35-40% ville bryte underveis. Så de som var usikre på om de var godt nok forberedt, fikk nok ikke noen selvtillitsboost av den kommentatoren 😉

Sammen med 547 deltakere stilte jeg meg i “bingen” foran startstreken. Like før start dukket enn ridder opp gjennom røyken fra røykmaskinene. I full utrustning og med tent fakkel i hånden kom selveste “Kullamannen” ridende mot oss. For et show!

Klokken 22:00 bar det av sted med oss, og vi la på sprang ut i mørket mot det som skulle bli en lang natt i ulende vind!

Til tross for at jeg var både i overkant mett og trøtt, så satt jeg fart fra start. Det er lett å la seg rive med, og de første kilometerne gikk i 4:30 fart (13,3 km/t). Trettheten forsvant fort, men metthetsfølelsen skulle vise seg å raskt utvikle seg til magetrøbbel. Etter kun få kilometer kjente hvor dette bar. Jeg knep igjen og holdt meg så lenge det lot seg gjøre. Etter 1 time og 50 minutter var krisen et faktum og jeg måtte stoppe i et buskas for å håndtere situasjonen. Jeg hadde da tilbakelagt 22 kilometer og hadde en gjennomsnittsfart på 5 min per kilometer (12km/t).

Dostoppen tok noen minutter og jeg mistet naturligvis den gruppen jeg hadde ligget i. De jeg nå befant meg rundt holdt et knepp lavere fart og jeg bestemte meg for å følge dem videre.

Magen ble på ingen måte bra etter dostoppen, og det forble et problem til vi hadde løpt 45 kilometer.

Bevisstløs person i løypa!

Etter å ha løpt 44 kilometer ser jeg plutselig tre personer stå rundt ei dame som ligger på bakken. Jeg stopper naturligvis for å få oversikt over situasjonen og se om det er noe jeg kan bidra med. Det viste seg at kvinnen som lå på bakken var bevisstløs. Hun hadde ligget som nummer to blant damene, falt på stien og var nå bevisstløs. Hun hadde kuttskader på knærne, men skal visstnok i følge vitnene ikke ha slått hodet i fallet.

Gutta som hadde kommet til henne før meg gjorde det de kunne. De hadde lagt henne på bakken på ryggen, isolert henne ovenfra, ringt etter hjelp og sjekket nå pulsen hennes på handleddet. De gjorde sitt beste, men det var mye som ikke var etter boka. Jeg skjønte fort at her kunne jeg bidra. Jeg fikk verifisert at hun pustet, lagt henne i stabilt sideleie og frigjort luftveiene. Etterhvert fikk vi også liv i henne. Da hun kviknet til var hun desorientert, men virket ellers OK. Etterhvert følte jeg meg trygg på at den umiddelbare faren var over, og at det nå handlet om å få henne ut av skogen. Jeg visste at det kun var en kilometer til neste matstasjon og at der skulle det være medisinsk assistanse tilgjengelig. Det var mer nok folk tilstede og flere sa seg villige til å vente på at hjelpen skulle komme frem. Jeg tok derfor bena fatt og løp til matstasjonen hvor jeg raskt fant redningsmannskapet som var på vei ut i skogen. Jeg kunne da fortelle dem om hvor hun befant seg, hendelsesforløpet og hvilken tilstand hun nå var i. Med det anså jeg min plikt som utført, og jeg returnerte til løpet.

Stive bein, og orden på magen

Etter å ha fått en lang stopp i forbindelse med førstehjelpen, så var beina vonde å få i gang igjen. På den positive siden så fikk jeg kontroll på magen! For på matstasjonen fikk jeg i meg litt fast føde i form av en brødskive og en bolle. Det var akkurat det magen trengte for å stabilisere seg. Frem til da hadde jeg motvillig presset i meg gels og sportsdrikk som bare gjorde vondt verre. Det å spise mat som ikke var i flytende form, var nøkkelen for å løse problemet.

Et mindgame

Når man starter et 100+ kilometer løp kl 22:00 på senhøsten, så vet man at det blir mange timer i mørket! Fra start til soloppgang var det hele 9 timer! På en måte er det litt kjedelig å løpe så lenge i mørket, men samtidig er det en del av utfordringen. En stor del av gleden med å løpe ultraløp er nettopp det at det er utfordrende. Det skal helst gjøre litt vondt slik at man føler at man har oppnådd noe ved å krysse målstreken.

Jeg må applaudere arrangøren for å spille mindgames med oss. En ting er det å løpe gjennom natta. Men etter 82km sendte de oss opp to motbakker, som rutemessig er unødvendige. Riktig retning mot mål ville vært å løpe rett frem, hvor det var flatt. Likevel sender de oss opp på to sløyfer i høyden. Litt sånn bare for å tyne ut det siste av oss. Herlig!!

Videre så løp vi forbi målstreken etter 98km!! Det er ganske frustrerende å se mål etter å ha løpt så langt, bare for å bli sendt ut på en 5 kilometer lang ekstra runde.

Det er også interessant at de ikke begrenset seg til 100 kilometer, men gjorde det til 104. For ettersom vi løp en ekstra sløyfe til slutt, så var det igjen ingen rutemessig hensikt å gjøre løypa så lang. Dette var nok et spill for hjernen. For hodet er innstilt på å løpe 100 kilometer blank! De “ekstra” kilometerne føles så unødvendig. Jeg ser for meg arrangøren gi oss fingern med et glimt i øyet og et lurt smil om munnen. Kudos for dette! Prima levert! 😀

Målgang

Etter 11 timer og 16 minutter krysset jeg endelig målstreken. Det ble dessverre ikke det løpet jeg håpet på. Sterk motvind, magetrøbbel og en bevisstløs person i løypa, gjorde at klokka løp fra meg. Ønsket mitt om å løpe på under 10 timer måtte jeg derfor se langt etter. Sånn er er spillet. Det er mye som kan gå galt på et så langt løp. På den positive siden, så håndterte jeg de utfordringene jeg fikk underveis på en god måte, og gjennomførte løpet med godt mot. Drømmegjennomføringen får vente til en senere anledning.