Planen for dagen var egentlig å kjøre over til Turtagrø for å vinterbestige Store Skagastølstind. Da værmeldingen meldte -18 grader, 20 m/s vind og tåke, så fristet det ikke lenger. Jeg besteg Storen under lignende forhold i fjor vinter (-20 grader og 14m/s vind), og det var beinkaldt! Det var meldt sol og 12m/s fra nord i Hemsedal, så fornuften seiret. Vi ble i dalen!

Så satt vi der ved frokostbordet og funderte på hva vi skulle bruke denne fine vinterdagen til. Vi hadde klatret mye is i det siste så det fristet mer med miksklatring. Vi vurderte Lanciakaminen, men det var “sent” på vinteren og isen på Skogshorns sydvegg slipper tidlig pga sola. Vi landet derfor på en M5+ rute på Skurvefjell.

Omsider kom vi oss i bilen og kjørte retning Ulsåkstølen. Vi hadde kastet bort mye tid på å fundere på hva vi skulle bruke dagen til, så klokka var allerede passert 10! På vei mot Skruvefjell så vi plutselig to klatrere på vei opp Skogshorn. Jøss, det betød kanskje at forholdene var OK allikevel? Etter en rask sondering så ble vi enige om å prøve på Skogshorndiederet istedenfor. Vi parkerte ved Ulsåkstølen og labbet i vei med truger på beina.

En liten time senere stod vi ved innsteget. Vi tok oss tid til å spise en Real Turmat, for dette kom til å bli en lang dag!

Vi tok stein-saks-papir for å avgjøre hvem som skulle starte showet. Jeg vant og valgte å ta første taulengde. Jeg startet med et par flytt og vipps så poppet den høyre øksa slik at jeg mistet balansen og falt ca 3 meter. Heldigvis stokket jeg beina greit og sparket godt i fra slik at jeg landet i snøen under. Phew! Jeg hadde klatret mye med økser på is, men altfor lite med økser på stein. Det var bare å skjerpe fokuset og gå i gang på nytt. Den første taulengden var ikke bare bratt, den bød også på løs stein og mose. Det som så veldig enkelt ut på avstand, ble en tidkrevende affære og så neppe veldig elegant ut. Men opp bar det. Jeg satt standplass da taudraget ble uutholdelig og Henrik fulgte på. Heller ikke han var spesielt god venn med økser og stegjern på stein. Det er en helt egen stilart, som føltes veldig uvant.

Den andre taulengden bød først på et kort vertikalt opptak før vi gikk inn i renna. Henrik prøvde seg. På radioen meldte han om fallende is og stein i renna, og han var ikke komfortabel med å lede en tynt sikret taulengde med fallende prosjektiler ovenfra. Han prøvde både en og to ganger før han til slutt bestemte seg for å kaste inn handkle. Han klatret et godt stykke ned igjen slik han kom seg ut av renna. Over radioen ba jeg han sette standplass slik at jeg kunne komme opp og se an forholdene.

Selv vurderte jeg neste taulengde som farbar. Så jeg ledet an og klatret taulengden ut på ca 55 meter. Det var tynt mellom sikringsmulighetene og det ble noen solide run outs. Jeg satt en ny standplass og fikk etterhvert besøk av Henrik.

På den neste taulengden bestemte Henrik seg for å prøve å klatre led nok en gang. Han startet fint, men etter ca 15 meter var det stopp. Her var det verken is eller snø, og man var nødt til å krige seg opp et tynt sikret berg. Nok en gang kastet han inn handkle, og ba meg om å fire han tilbake til standplassen. Vi racket om og jeg ga det et forsøk. Jeg kom meg opp til cruxet som han fryktet, og innså raskt at Henrik hadde et poeng. Her var det ikke spesielt komfortabelt å klatre, men da jeg først stod i situasjonen så var det bare å stå i det. Jeg fant en og annen finurlig måte å plassere øksene på og kom meg over cruxet. Jeg klatret videre så langt jeg kom med tauet, ca 60 meter.

Det var for lengst blitt mørkt og jeg innså at dette gikk altfor sakte. Vi ville ikke nådd toppen før langt på natt. Da Henrik kom opp til det som ble vår fjerde standplass, så ble vi enige om å baile.

Det ble ikke toppen denne gangen, men vi fikk prøvd oss på litt utfordrende miksklatring. Vi fikk solide 12t og 30min på tur og ble flere erfaringer rikere. Sånn sett var det en vellykket dag i fjellet.