Tre gode venner, 14 topper på over 2.000 meter over havet og god snø. Hva mer kan man ønske seg for en helg i fjellet?

Svellnosbrean rundt er en grom ryggtravers ved Galdhøpiggmassivet. Turen starter ved Spiterstulen (1.100moh) og inkluderer vanligvis tolv 2.000 meters fjelltopper (pf. 10). Vi la inn to bonustopper på veien og fikk sanket med oss hele 14 topper på turen.

Norges tak

Vi kjørte opp til Spiterstulen fredag kveld og la oss i telt. Vekkerklokka ringte 6 sharp. Etter å ha surret bort halvannen time, så var vi i gang halv åtte. Fra Spiterstulen gikk høydemetrene raskt oppover lia, og etter knappe 4 timer stod vi på toppen av Norges tak – Galdhøpiggen (2.469moh). Da hadde vi allerede plukket med oss Svellnose (2.272moh) og Keilhaus topp (2.355moh).

Fra Galdhøpiggen kjørte vi ski ned den nordøstlige ryggen mot Styggebreen. Vi stoppet omtrent halvveis på ryggen og tok oss tid til å grave i snøen. Vi sjekket både på vestlig- og nordøstlig side av ryggen, og kunne konkludere med at det ikke var noen utpregede faretegn med tanke på snøskred. Skredproblemet lå heller i den deilige nysnøen på toppen, men vi fant ingen svake lag av bekymring innen en meter fra overflaten. Så da var det bare å sleppe seg utfor skrenten og gi gass i retning Porten. Wohoo!

Porten

Vi plukket med oss Portpiggen (2.261moh) før vi satt utfor den bratte renna ned Porten. Renna er ca 40-45 grader bratt. Her bør man ha brukbare skiferdigheter og god kunnskap om snøforhold før man setter utfor.

Porten tar en fra Styggebreen til Storjuvsbreen. Jeg satt utfor først og fikk en super nedkjøring. Vel nede kunne jeg meddele at det var noe hardt i starten, men langt bedre snø lenger ned. Ragnhild satt utfor som nummer to. Hun fulgte min linje, som progressivt økte farten nedover renna. I overgangen mellom renna og breen var det et søkk som kom overraskende på henne. Dumpen satt henne ut av balanse og hun stupte kråke i høy hastighet. I følge GPS-klokka så hadde jeg ca 55km/t på samme punkt, og trolig hadde hun omtrent samme fart. Som en Donald-figur slo hun 3-4 fulle kollbøtter før hun ble begravet av løssnø. Det første jeg tenkte var at nå har vi en skadet person på verst tenkelige sted på ruta! Et beinbrudd her ville ført til en laaaang redningsaksjon. Utrolig nok dukket et vettskremt ansikt opp av snøen, og vi kunne konstantere at ingen skade var skjedd!

Sist ut var Jørgen som satt elegante svinger og suste ut på Storjuvsbreen.

På Storjuvsbreen fikk jeg idéen om at vi kunne plukke med oss Søre Heimre Illåbreatinden (2175moh) også. Den lå jo veldig til rette, selv om den ikke var endel av den opprinnelige planen. Med et sprekt turfølge var det ikke noe problem å plukke med seg en ekstra topp. Det ble en rask og enkel bestigning før vi tok oss tid til å spise lunsj.

Bratt terreng

Etter å ha kastet i oss et par brødskiver, så siktet vi oss inn på Storjuvstinden (2.344moh). Turen opp til toppen ble dagens hittil hardeste. Bratt terreng og vanskelig snø gjorde at vi måtte boote opp. Skia ble festet på ryggen og vi tråkket i vei oppover. En seig affære, men alle kom opp med et smil. Når vi først var på toppen, så måtte vi jo nesten plukke med oss Austre Storjuvstinden (2327moh) også.

Nå stod vi ovenfor selve cruxet på ruta. Hvordan ta seg opp til toppen av Ymmelstinden (2.305moh) på vinteren? Her var ikke rutevalget helt opplagt. Istedenfor å følge ryggen, så valgte vi å kjøre ski ned en bratt travers på den sørlige siden, for så å boote opp en snøflanke på sørsiden av toppen. Vi målte brattheten til 53 grader, og vi vasset i løssnø til godt over knærne. Der snøflanken tok slutt, måtte vi klatre et par bratte opptak. Klatringen var ikke spesielt krevende, men konsekvensen av et fall ville blitt stygt. Vi valgte å frisoloere dette med stegjern og isøkser. Det gikk greit for både Jørgen og meg, som begge er nokså vandt til å klatre med økser og jern. For Ragnhild ble det mer nervepirrende. Til slutt kastet hun vottene og klatret med bare hender i -19!! For et beist!

En perfekt avslutning på en nydelig dag

Etter Ymmelstinden plukket vi de enkleste 2.000m toppene jeg har «besteget». Nemlig Ymmelstind S1 (2.205moh) og S2 (2.207moh). Dette er to små pukler på toppen av breen. Her fikk vi en helt fantastisk solnedgang!

Etter at sola forsvant, ble det nokså kaldt. Yr.no meldte -28 den natta, og det var nok ikke langt fra sannheten. Vi slo leir og la oss til å sove på Svellnosbrean.

Nydelig morgen etter en kald natt

Søndag morgen ble en kald start på dagen. Ragnhild slet med fellene sine som ikke ville lime til skiene, selv etter å ha prøvd alle triksene i boka. For å ikke forsinke gruppa tok hun skiene på ryggen og trasket til fots mot Nørdre Tverråtiden (2.210moh). Jørgen og jeg tok turen oppom Svellnosbreahesten (2.182moh) før vi satt kurs mot Ragnhild og Nørdre Tverråtinden. Etter effektive bestigninger av dagens to første topper, så ble kursen satt mot Store Tverråtinden (2.308moh). Også denne gikk fint. Her kunne vi gå helt opp med skia på beina.

Rangling langs Tverråryggen og nydelig kjøring ned Svellnosbrean

Søndagens crux var Midtre Tverråtinden (2.302 moh). I strålende sol ranglet vi langs ryggen mellom Store- og Midtre Tverråtinden. Direktevarianten så ikke spesielt fristende ut uten å sikre med tau. Derfor omgikk vi denne ved å travere bratte snøflanker på den sydlige siden av toppen. Vi tok oss rundt til den andre siden av toppen, hvor det var langt enklere å ta seg opp. En bratt motbakke og vipps stod vi på toppen av turens fjortende og siste topp!

Vi kjørte ski nedover langs ryggen mot Eventyrisen, i håp om å finne en kjørbar renne som ville ta oss ned på Svellnosbrean. Vi fant etterhvert ut at en 4 meter høy skavl satt en stopper for den planen. Jeg dro frem et 30m tau fra sekken slik at vi kunne rappellere ned bratta. Etter en rask rappell var det på med skiene igjen. Her i fra og ned fikk vi godt over 1.000 høydemeter i helt nydelig pudder! Returen fra Svellnosbrean til Spiterstulen var under perfekte forhold. 20-30cm pudder, strålende sol og nærmest vindstille. Uten tvil årets fineste skiopplevelse.

Turen oppsummert

Det var tre fornøyde fjellfanter som stod på parkeringen ved Spiterstulen. Vi hadde tilbakelagt ca 2.500 høydemeter, besteget 14 topper over 2000m og totalt gått i ca 16,5 timer inkludert pauser.

På turen besteg vi følgende topper:

• Svellnose (2272moh)
• Keilhaus topp (2355moh)
• Galdhøpiggen (2469moh)
• Portpiggen (2261moh)
• Søre Heimre Illåbreatinden (2175moh)
• Storjuvstinden (2344moh)
• Austre Storjuvstinden (2327moh)
• Ymmelstinden (2305moh)
• Ymmelstind S1 (2205moh)
• Ymmelstind S2 (2207moh)
• Svellnosbreahesten (2182moh)
• Nørdre Tverråtiden (2210moh)
• Store Tverråtinden (2308moh)
• Midtre Tverråtinden (2302 moh)

Dette ble en fantastisk tur som definitivt ikke glemmes med det første. Dersom du vurderer samme tur selv, så bør du helst være erfaren i fjellet. Turen krever at du har gode skiferdigheter, kunne ferdes på bre, du må være i stand til å trygt klyve/klatre utsatte partier, rappellere og vurdere snøskredfaren. Har du dette på plass, så er det bare å ta sikte på neste gode værvindu. For dette var en prima tur!