Nå er det tre uker siden jeg kom hjem fra Svalbard. Dagene etter Svalbard har gått i ett. Jeg har prioritert jobb og familie – noe som føles helt riktig etter å ha vært en måned på tur. Nå som jeg begynner å bli à jour på den fronten, så er det på tide å dele litt fra turen.

Det har blitt noen turer til Svalbard de siste årene, og dette ble min andre ekspedisjon på øya. Etter et skuffende utfall på ekspedisjonen i 2021, så var det på tide å gå hele distansen.

Svalbard er for meg en helt unik plass. Et arktisk paradis for polar skiferdsel som skiller seg fra de klassiske alternativene for lange skiturer. Svalbard byr på et kupert landskap med variasjon. En herlig kombinasjon av fjell, dalfører, isbreer og tundra. For meg appellerer det mer enn det monotone landskapet man finner på innlandsisen på Grønland eller på Sydpolen.

Spitsbergen på langs

Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde, og mellom 10° og 35° østlig lengde. Den største øya er Spitsbergen, som utgjør over halvparten av arealet. Spitsbergens nordligste punkt er Verlegenhuken, og dens sydligste punkt er Sørneset. Å gå Spitsbergen på langs vil si å ta seg fra Verlegenhuken til Sørneset, eller visa versa.

Mellom nordligste og sydligste punkt er det ca 500 kilometer. Det finnes mange alternative ruter, og ruta som vi gikk ble 472km. I tillegg gikk vi 111 kilometer ekstra for å ta oss ut av Sør-Spitsbergen Nasjonalpark. Det er nemlig ikke tillatt med motorisert ferdsel i nasjonalparken, så opphenting med snøscooter må gjøres på grensa. Totalt endte turen på 583km.

En kald start

Vi valgte å starte i nord. Fra Longyearbyen til Verlegenhuken er det i overkant av 300km. Vi ble kjørt ut med snøscootere av det lokale guide-firmaet Hurtigruten Svalbard. De stilte med tre personer, Mats, Simen og Charlotte, som kjørte hver sin scooter. En trivelig gjeng!

Da vi skulle kjøre ble vi anbefalt å spare de gode polvottene, slik at de ikke skulle bli fuktige av scooterturen. Hurtigruten Svalbard lånte oss noen tynnere votter. Til tross for -30 grader så ga det mening ettersom snøscooterne er utstyrt med varmehandtak. Jeg pakket dermed de tykke polvottene ned i pulken som igjen ble surret inn i presenning og stroppet fast på en av sledene. Av sted bar det.

Vi var heldig med snøforholdene og kunne holde god fart. Med -30 grader og høy hastighet på scooterne, så ble det kaldt. Da var det kjipt at varmen i handtakene ikke fungerte allikevel! Etter halvannen time merket jeg at fingrene var kalde. Vi stoppet og forsøkte å fikse varmehandtaket. Kabelen ble tatt ut og inn, og vi håpet at det skulle løse problemet. Dessverre hjalp det ikke. To timer senere var fingrene kritisk kalde. Jeg fikk bytte til en av de andre snøscooterne som hadde fungerende varme, men skaden hadde allerede skjedd!

Jeg startet altså turen med frostskadede fingre! Det var ordentlig klønete av meg. Jeg vet jo hvor utsatt fingrene mine er etter tidligere frostskader. Jeg burde vært mer påpasselig. I etterpåklokskap lurer jeg på hvorfor jeg pakket de tykke polvottene ned i pulken istedenfor å ha de på innerlomma. Her har jeg ingen andre å skylde på enn meg selv.

Verlegenhuken

Etter drøye 8 timer på snøscooter var vi endelig ved Verlegenhuken. Det var spesielt å krysse den 80. breddegrad og stå på det nordligste punktet av Spitsbergen. Videre nordover er det kun is og hav før Nordpolen. En vakker dag håper jeg å kunne utforske havisen i Polhavet, men denne gangen skulle vi sørover.

Vi satt opp teltet rett ved startpunktet, satt vekkerklokka på 05:00 og la oss til å sove. Klokken 7 den 26. mars var vi i gang.

Rekordjag eller hygge?

Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg at vi skulle utfordre den stående rekordtiden på 14 dager fra nord til sør. Så vi startet med et mindset om å gå hardt og langt. Jeg forstod etterhvert at rekorden ikke var så viktig for Jørgen. Han var mer enn kapabel til å gå for et rekordforsøk. Jørgen er nemlig en Harding med stor H. Han var uten tvil den sterkeste av oss to. Likevel viste han liten interesse for rekorden. Etter bare fire timer spurte jeg han rett ut om hva han ønsket. Han var ikke fremmed for å gå for rekorden dersom det var viktig for meg, men dersom han selv fikk velge så ville han heller nyte turen enn å pushe lange dager uansett vær og føre. For til syvende og sist så var det likegyldig for han om vi tok en rekord eller ei. Han ville heller ta dag for dag og leve i nuet. Etter å ha tygget litt på det, så var jeg enig med Jørgen. Hvorfor lide oss igjennom turen, bare for å kunne skryte av en tidsrekord i ettertid? Gikk vi turen for å hevde en bragd, eller var vi der for opplevelsen? Med det la jeg alle tanker om en rekordtid fra meg.

Polheim

Vi fulgte iskanten langs Mosselbukta i retning Åsgardfonna. Etter ca 20 kilometer passerte vi fangsthytta Polheim. Den måtte vi ta en nærmere titt på, så vi spiste lunsj i koia. Polheim ble bygd på 70-tallet og er i overraskende god stand. Koia står åpen. Man må bare fjerne barrikaden som skal hindre isbjørn i å ta seg inn. Hytta er liten, trang og sparsommelig bygd – akkurat slik en fangsthytte bør være. Man kommer langt med et bord, noen stoler og en god vedovn med kokeplate.

Etter å ha fortært lunsjen og skrevet i hytteboka, så var det på tide å fortsette ferden. Vi trakk de ca 80 kilo tunge pulkene i 31 kilometer før vi sa oss fornøyde med den første dagen.

De påfølgende dagene gikk vi henholdsvis 29-, 28-, 35- og 24 kilometer, noe som tok oss over Åsgardfonna (1200 moh), ned Triniti Hallbreen (ned til 450 moh) og opp Veteranen til 1180 meter over havet. Der møtte vi dårlig vær. Temperaturen var ca -35 og det var stiv kuling i fra sør. Altså ca -55 grader effektiv temperatur, dårlig sikt og motvind. Ettersom vi hadde lagt fra oss rekordforsøket, så var det like greit å bli i teltet. Da passet det jo bra at det var påskeaften. Vi feiret med sjokolade, marsipan og kortspill. Og slik ble også 1. påskedag grunnet været.

Ikke helt etter planen

En ulykke kommer sjeldent alene. Etter å ha forfrosset fingrene, så hadde jeg “ballongfingre” som ikke var noe særlig til tess. De var vonde og betente. Dette gjorde at jeg klønet voldsomt med alt jeg måtte bruke fingrene mine til. F.eks å skru lokket på Nalgene flasken. Vipps så var soveposen bløt. Det er få ting som er verre enn en våt dunpose i Arktis. Nå hadde jeg forfryste fingre og en bløt sovepose som isolerte like “bra” som en tynn fjellduk.

Og kaldt skulle det bli! Jeg hutret meg gjennom nettene. Jeg lå fullt påkledd med dunjakke og dunbukse, og lå som en sammenkrøllet bikkje langt nede i den fuktige soveposen.

Jeg frøys mye, og det fikk noen følger. Jeg mistet tre negler og all huden på storetåa. Storetåen på høyre fot er en problemtå etter tidligere dyp frostskade. Jeg har dårlig blodsirkulasjon og nerveskader, så det var nesten å forvente at den skulle få gjennomgå nå.

Det hele ble nesten bare komisk. Jeg følte meg som en urutinert turist der jeg lå med alle mulige problemer som en med mitt erfaringsgrunnlag burde klart å unngå. Men sånn ble det på denne turen. Det ene førte til det andre. Heldigvis er jeg ganske god på å håndtere smerte. For til tross for banking, verking og våkne netter, så klagde jeg ikke. Jeg tillot meg rett og slett ikke å klage. Med respekt for meg selv og turpartneren min Jørgen, så var det bare å bite i seg smerten og fortsette ferden. For klaging fører bare til dårlig stemning og et negativt mindset.

Overraskelser på veien

Etter å ha ligget to dager værfast i teltet, så ble det endelig klarvær igjen. Vi dundret sørover, og holdt god fremdrift. Vi tilbakela henholdsvis 40-, 34-, 34-, 30- og 37km de neste dagene. Vi tok oss over Lemonosovfonna, Rabotbreen, og Fulmardalen, opp Sir Martindalen med varierende snøforhold og ned Kjellstrømdalen til Rindersbukta. Her fikk vi en stor overraskelse. På langt hold kunne vi se at isbreen Scheelebreen hadde surget! Det var isblokker store som hus så langt øyet kunne se.

Vi var nødt til å finne en alternativ vei videre. Etter en rask titt på kartet bestemte vi oss for å prøve oss opp Svalbreen, over Rokkbreen og ned Doktorbreen til Van Keulenfjorden. Det viste seg å være et godt alternativ, men ikke uten utfordringer. For ved Doktorbreen ble vi på nytt overrasket over at Liestølbreen også hadde surget! Hele breen har forflyttet seg 15km siden jeg gikk der tre år tidligere! Og med det så sperret isen overgangen mellom Doktorbreen og Van Keulenfjorden. Vi fant heldigvis en farbar vei ved å presse oss opp i morenene like under Hyrnestabben.

Folksomt i sør

Etter to uker på tur nådde vi grensa til Sør-Spitsbergen Nasjonalpark. Vi fulgte Nathorstbreen opp fra Van Keulen. På toppen av breen møtte vi tre hyggelige karer som hadde gått fra Longyearbyen til Sørneset. De var da på vei nordover igjen og skulle gå tilbake til Longyearbyen. Dette ble de første skigåerne vi møtte på turen, men langt fra de siste. For det skulle vise seg å være folksomt i sør. I løpet av de neste ni dagene møtte vi to tsjekkere med guide, en ensom voksen mann og en stor gruppe som ble guidet av Hvitserk. To av gruppene skulle forsøke seg på Spitsbergen på langs, motsatt vei av oss. Og de planla å bruke 30-35 dager hver. Å møte på så mange skigåere var en stor kontrast til turen min i 2021. Da fremstod Sørkapp som helt øde. De eneste skigåerne jeg møtte på hele den turen var Caroline Cote og Vincent Colliard.

Sørneset!

På dag 17 nærmet vi oss Sørneset. Vi kunne fint gått hele distansen den dagen, men valgte å heller ta et taktisk smart valg. Vi slo leir etter bare 15km. Da gjenstod det ytterligere 15 kilometer til Spitsbergens sydligste punkt. Planen var enkel. Neste dag lot vi teltet og pulkene stå. Vi tok kun med oss det mest nødvendige i en sekk og slang pumpehagla på ryggen. På den måten kunne vi bevege oss veldig effektivt, og vi slapp å trekke de tunge pulkene først ned og så opp på bresystemet igjen.

Været var ufyselig med ca 20 meter i sekundet vind, men vi startet i det minste med vinden i ryggen. Etter knappe 2,5 time stod vi endelig på Sørneset og hadde med det gått Spitsbergen på langs!

Retur

Etter 17 dager og 472 kilometer, var det nå på tide å snu nesa nordover igjen. For det er nemlig slik at man må gå ut av nasjonalparken for å kunne bli hentet av snøscooter. Med sterk vind i ansiktet startet vi ferden nordover. Det skulle vise seg å ta fem dager å gå distansen på 111km, for vi ble nok en gang liggende værfast to dager i strekk.

Etter totalt 23 dager på tur ble vi hentet på grensa til Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Vi hadde da tilbakelagt 583 kilometer.

Til tross for litt frostskader og en ikke-funksjonell sovepose, så var turen en suksess. Vi gikk hele Spitsbergen på langs, og hadde det hyggelig på tur sammen. Jeg vil rette en stor takk til Jørgen. Han er en enestående turkamerat. Alltid positiv, omgjengelig og han står alltid på. Det eneste negative jeg har å si om Jørgen er at han er forbanna god i kortspillet Joker! 😉