Å løpe 50 kilometer er en prestasjon i seg selv, men det er enda gjevere om løypa går rett opp og ned bratte fjell. Stranda ligger perfekt til for å arrangere Fjelløp med stor F. I vakkert vestlandslandskap, omringet av fjell og fjorder, ligger et lite sentrum. Stranda sentrum ligger ved havnivå, men hvor enn du ser rundt deg er det vakre fjell. Stranda Fjord Trail Race tar deg naturligvis med på en sadistisk runddans over flere av disse fjellene.

Jeg hadde aldri løpt et ultramaraton før. Ei heller et maraton. Da jeg først skulle løpe et 50K ultramaraton, så ville jeg gjøre det ordentlig.

Brutal løype

Stranda Fjord Trail Race er 48,5 kilometer langt og byr på 3.900 deilige høydemetere. Løypeprofilen er brutal. Man starter like over havnivå og løper rett opp til Fremste Blåhornet, som ligger på 1.478 moh. Det er i underkant av 10km til den første toppen, som betyr en gjennomsnittlig stigningsgrad på nesten 15%! På det bratteste er det over 50% stigning. Nevnte jeg at dette gjøres i steinur?

Høydemetere man løper opp, skal man naturligvis også løpe ned! Løypa tar deg ned fjellryggen i løs steinur før det brattner til igjen. Et par nye topper skal sankes før man på papiret skal få et slakere parti. Problemet med denne strekka? Man løper i myr! Etter å ha mørnet beina i myra, så skal man på nytt oppover og sanke en topp. Etter Dregetua (693 moh) løper man ned til sentrum. Denne delen av løypa består av mye jordete stier, som i typisk vestlandsvær betyr gjørmebad.

Det mest sadistiske med hele løpet, er ikke de bratte fjellene eller det røffe underlaget. Det er det faktum at arrangøren sender deg innom Stranda sentrum etter 29 km, før du skal ut på en ny runde i fjellet. På dette tidspunktet er de fleste allerede utslitt, og så skal man løpe gjennom et sjekkpunkt som lukter pølse og vaffel. Haha, fy f**n! Jeg elsker det!! Dette skiller klinten fra hveten. De som er sterke i hodet løper naturligvis videre!

Etter sentrum (havnivå) byr løypa på en ny rundtur i fjellet. Den tar deg til toppen av Roaldshornet (1.230 moh) og Trollvaregga (1.144 moh), før de nå utslitte beina skal bære kroppsvekten din ned bratte fjellstier som holder jevnt ca -30%.

Syrefest i fjellet

Det var en spent gjeng som møtte opp tidlig lørdag morgen. Det var hyggelig og jovial stemning, men spenningen lå i lufta. Skovalg, staver eller ikke staver, han så rask ut… Du vet, når man har startnummer på brystet så kommer også konkurranseinstinktet.

Ca kl 7 ble vi busset til startområdet. De midlertidige HIBAS toalettene ble flittig brukt av spente deltakere, mens speakeren gjorde en god jobb i å jazze opp stemningen. Noen løp oppvarmingsrunder, andre strakk og tøyde hver eneste muskel i kroppen, mens enkelte tok livet med ro og pratet om dagen som ventet dem.

Kl 08:00 gikk startskuddet og en gjeng på ca 100 løpere satt fart. Det startet med et par kilometer motbakke på grusvei, før det gikk over på en sti som førte oss oppover fjellryggen mot Fremste Blåhorn. Kombinasjonen av nerver, adrenalin og motbakke kan gjøre det utfordrende å kontrollere hjerterytmen, men jeg fant meg en god flyt uten å åpne for hardt. Det å løpe motbakker syns jeg at er helt OK, og etter 10 kilometer og nesten 1500 høydemeter, lå jeg som nr 19.

Verre skulle det bli når nedoverbakkene startet. I nærmarka er jeg vant til å løpe kupert med forholdsvis bratte partier, men det er stor forskjell på å løpe korte segmenter med nedoverbakker og det å kilometervis med bratte nedoverbakker.

På den første runden i fjellet klarte jeg å forsvare plasseringen min greit ved å ta igjen folk i motbakker, og bli fraløpt nedover. Jeg vekslet mellom å ligge som nummer 19 og 20 på alle sjekkpunktene de første 30 kilometerne. Like før runding ved Stranda sentrum, kom krampene. Helsikke! Kramper etter 30km, og da gjenstod 18 harde kilometer! Jeg tok meg selv i å le høyt av situasjonen. Embrace the pain! Jeg hadde ikke meldt meg på dette løpet i tro om at det skulle være behagelig. Litt motstand gjør bare at målgang smaker enda bedre!

Ved passering i sentrum var det mange som ga etter i kampen mot hodet. Fristelser som en varm dusj og god mat ble for mye for enkelte. Det skulle til slutt vise seg at 30% av startfeltet ikke kom til mål. Ved matstasjonen i sentrum spurte en annen deltaker om jeg hadde tenkt til fortsette. Hva slags spørsmål var det, tenkte jeg. Man kan ikke leke med den tanken, eller tillate seg å forhandle med hodet. Det var fullstendig uaktuelt å gi seg. Jeg skulle fullføre det jeg hadde startet, selvom krampene allerede var ankommet. Jeg dyttet i meg litt snacks og væske på matstasjonen, fikk en wrap servert av kona, og løp videre med nesa i retning Roaldshornet.

Det var en fryd å løpe motbakker igjen! På toppen av Roaldshornet passerte jeg som nummer 15 og følte meg sterk! Men, så kom svakheten min frem i lyset igjen: nedoverbakker! Fytti helsikke som krampene tok meg! Her i fra og til mål var det hele bare komisk. Jeg måtte hyppig stoppe og strekke ut beina som bare stod og dirret. Jeg ga opp alle tanker om en sterk avslutning, og heiet frem andre som løp forbi meg nedover mot sentrum. Da jeg til slutt krysset målstreken ble jeg nummer 22 av 66 fullførende.

Alt i alt er jeg fornøyd med egen innsats. Jeg hadde ingen ambisjoner om å konkurrere i toppen, så det at jeg fikk lukte på en topp 15 plassering underveis var gøy. Det viktigste var å fullføre min første ultramaratondistanse, og det gjorde jeg så absolutt!