Stranda Fjord Trail Race (SFTR) er ikke for deg som ønsker imponerende splits på Strava. Dette er løpet for deg som digger ren og skjær lidelse i utfordrende-, men svært vakker natur. Det hele foregår på Stranda i Møre og Romsdal, og tar løperne fra fjord til fjell. SFTR har etablert seg som et av de røffere fjelløpene i Norge, og tilbyr tre ulike distanser; 12-, 25- og 48km. Mellomdistansen inngår i Golden Trail National Series Nordic, og var i 2022 en del av Golden Trial World Series, som er en slags verdenscup i terrengløp. Arrangementet har med god grunn blitt en suksess som tiltrekker seg et sterkt startfelt.

Jeg løp naturligvis den distansen som gir mest moro per krone. Løpet byr på 48 kilometer og 3900 høydemeter med god variasjon mellom teknisk sti, steinur, myr og lyng. Løypa starter ved fjorden og tar deg raskt opp i høyden på en sløyfe langs fjellrygger og over fjelltopper som strekker seg 1300-1400 meter over havet. Etterfulgt av en laaang utforbakke som tar deg ned til Stranda sentrum på havnivå – for så å sende deg ut på nok en sløyfe i fjellet.

Jeg valgte å ta turen til Stranda, i år som i fjor, nettopp for å kunne måle formutvikling. I terreng- og fjelløp er det ofte vanskelig å måle utvikling på tvers av ulike løyper, ettersom terreng, sti og forhold påvirker farten. Ved å løpe det samme løpet, kunne jeg få svar på hvorvidt jeg har forbedret meg det siste året.

Suboptimale forutsetninger

Siden i fjor har jeg trent godt, og jeg opplever å være i vesentlig bedre form. Likevel var ikke forutsetningene for ny personlig rekord så bra før løpet.

To uker før start dro jeg på meg en beinhinnebetennelse og bare dager før løpet slet jeg med å hinke på den venstre foten. Jeg fikk smerter i leggen og den “kollapset” hver gang jeg landet på foten. Det så ikke veldig lyst ut, spesielt med tanke på at jeg skulle løpe et løp med en høydeprofil som byr på brutale nedoverbakker – i både lengde og bratthet.

Vær og forhold skulle heller ikke spille på lag. Det var meldt 3 grader, 18mm nedbør og opptil 17 m/s i kastene. Som betød våte, kalde og glatte forhold i fjellet!

Løpet

Startskuddet gikk klokken 08:00, og 125 håpefulle løpere la ut på en lang dag med rufsete vær i fjellet. Jeg la meg først i tetgruppa på syv menn som satt god fart fra start. Etter halvannen kilometer innså jeg at pulsen lå i det høyeste laget, og jeg bestemte meg for å heller kjøre mitt eget løp. Jeg slapp derfor teten og reduserte tempoet litt.

De første 10 kilometerne av løpet går fra ca havvnivå til 1478 meter over havet. Altså en gjennomsnittlig bratthet på 15%, hvor det på det bratteste er over 45% motbakke. Her brukte vi både armer og bein for å klyve oss opp til Fremste Blåhornet. På toppen var jeg nummer 10. Her blåste det godt, så jeg var glad for at jeg hadde på meg langermet ulltrøye fra Brynje.

Etter å ha passert toppunktet på Fremste Blåhornet, så gikk løypa bratt nedover i grov steinur. All nedbøren gjorde det griseglatt! På dette partiet falt jeg hele tre ganger. Først skled jeg og stupte fremover, og tok en full kråke i steinura. Ikke lenge etterpå forsvant beina under meg og jeg lå plutselig langflat på magen (Pulsbeltet tok seg en pause etter dette fallet, og virket ikke de neste 10 kilometerne). For å toppe det hele, så lagde jeg et lite show foran mannskapet fra røde kors som stod strategisk plassert nederst i steinura, ved å ta nok en kråke! Det er helt utrolig at jeg kom fra disse tre fallene med kun noen skrubbsår.

Til tross for noen knall og fall, så løp jeg nokså fort nedover. Jeg tok igjen tre løpere og befant meg på 7. plass etter de tekniske nedovermanøvrene.

Videre gikk løypa over Heimste Blåhornet (1330 moh), Løfonnfjellet (1178 moh) og Rødsehornet (1085 moh) før en ca 10 kilometer lang nedoverbakke tok oss til Stranda Sentrum. Stiene ned til sentrum var gjørmete og svært glatte. Totalt falt jeg hele 9 ganger i løpet av dagen, og det var ganske spennende å sette fart i nedoverbakkene.

Jeg forsvarte 7. plassen hele veien til sentrum. Vi hadde da løpt 29 kilometer og her fikk vi tilgang til dropbaggene våres. Jeg hadde lagt to softflasks med sportsdrikk, en brødpose fylt med gels og en daff cola klart. Før jeg kom frem til stasjonen hadde jeg allerede tømt lommene på vesten for tomme gels, samt tatt ut de tomme softflaskene, slik at alt var klart til en rask stopp. Jeg følte meg som en formel1 sjåfør som kom inn til pitstop. På få sekunder hadde jeg kastet søppelet, funnet dropbaggen min og tatt med meg forfriskningene i henda slik at jeg kunne småjogge/gå mens jeg organiserte alt på plass i vesten.

Etter “vending” i sentrum, så byr løypa på en ny runde i fjellet. Denne gangen opp til Roaldshornet (1230 moh) og Blåfjellet (1144 moh). Oppover her følte jeg meg litt uggen og kvalm, og jeg kjente at det var utfordrende å dytte inn gel nummer 13 for dagen. Jeg roet ned tempoet og måtte slippe forbi en person på vei opp til Roaldshornet. Noen kilometer senere kom det enda en løper bakfra. Vi var nå samlet på vei opp til den siste toppen. Det lå an til et rotterace ned til mål. Like før toppen kjente jeg at det nappet to ganger i musklaturen. Først bakside lår (venstre), så fremside lår (høyre). Jeg hadde fjorårets kramper i bakhodet, og visste at hvis krampene først setter seg, så er det vanskelig å bli kvitt dem. Jeg valgte derfor å slippe gutta foran meg og heller safe inn en topp 10 plassering. Ikke uventet, så satt de en voldsom fart nedover mot sentrum, hvor jeg la meg på et mer moderat tempo.

Etter 7 timer og 18 minutter krysset jeg målstreken som nummer 9. Sliten, men fornøyd etter en artig dag i fjellet!

Gode svar

Som nevnt innledningsvis, så var mye av hensikten med å løpe Stranda Fjord Trail Race å kunne sammenligne årets tid med fjorårets. Til tross for en beinhinnebetennelse, sleipt føre og dårlig vær, så forbedret jeg tiden min med hele 1 time og 25 minutter siden i fjor! Resultatmessig gikk jeg fra en 22. plass i fjor til en 9. plass i år. Dette sier jeg meg godt fornøyd med. Jeg opplevde årets løp som langt mindre “strevsomt” og utmattende, holdt krampene unna og løp raskere både oppover og nedover. Det er gode svar som jeg tar med meg videre mot neste løp 🙂