Da jeg omsider slo leir i uværet og innlosjerte meg i teltet, skrudde jeg på satellittelefonen. “Pling, pling, pling…”. Det var lyden av unormalt mange tekstmeldinger. Meldingene kom fra kona mi på fastlandet, ekspedisjonsmakkeren min Thomas og bekjente på Svalbard som alle var bekymret for utviklingen i været. Med det værvarselet jeg mottok den kvelden, så forstod jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg hadde allerede kjempet nok i denne orkanen.

Rekordforsøk

I 1993 satt ingen ringere enn Odd Harald Hauge, Cato Zahl Pedersen og Lars Ebbesen en solid tid for Svalbard på langs. På imponerende 14 døgn tok de seg fra Svalbards nordligste punkt, Verlegenhuken, til Svalbards sydligste punkt, Sørneset. Siden har ingen klart å slå tidsrekorden. 28 år senere ønsket Thomas Lone og jeg å utfordre denne gjeve rekorden.

Turen fant sted i overgangen mars/april i 2021. Planen var grei. Vi skulle gå usupportert og uassistert fra Sørneset til Verlegenhuken (motsatt vei), og helst fortere enn forrige generasjon polfarere.

Svalbard på langs er i overkant av 450 kilometer lang. I tillegg kommer det en transportetappe på ca 110 kilometer mellom nasjonalparkgrensen og Sørneset. Turen er altså ca 560km lang og går i all hovedsak på isbreer. Det er mange krevende breer med høy tetthet av truende sprekker, snøbroer og isrygger. Mellom bresystemene ligger det fjell. Spesielt mange i sør, hvor man er nødt til å ta seg over ulike fjellpass. I tillegg kommer elementer som at man befinner seg i et værhardt og kaldt klima i Arktis, og er gjest i isbjørnens territorie. Kombinasjonen gjør Svalbard på langs til en av de mer krevende-, blant de etablerte skiturene man kan begi seg ut på.

Startstreken

Turen ut til start var ikke like glamorøs som i 1993. Den gangen ble de fløyet ut til start av Sysselmesterens helikopter. Vi ble kjørt med snøscootere så langt det er tillatt, og tok resten av strekket som oppvarming. Ca 110km måtte tilbakelegges med ski og pulk – bare for å komme oss til start. Startpunktet befinner seg nemlig i Sør-Spitsbergen nasjonalpark hvor motorisert ferdsel ikke er tillatt.

Det var en utrolig snill gjeng som kjørte oss ut til grensen til nasjonalparken. En bekjent av Thomas, som er bosatt på øya, og flere av hans venner tok seg tid til å frakte oss og pulkene våre fra Longyearbyen til grensa. En gest det står respekt av!

Ved grensa til nasjonalparken ble vi satt av med hver vår pulk på ca 80kg. Lyden av snøscooterne ble lavere og lavere, og forsvant i det fjerne. Så ble det helt stille. Der stod vi alene med fantastisk natur foran oss. Turen var i gang!

Vi loffet sørover i det som skulle vise seg å bli forholdsvis tungt føre. Et lavtrykk traff Svalbard og det førte med seg mye snø og vind. Vi dro de tunge pulkene opp og ned på bresystemene. Og det blir endel høydemeter, for Svalbard er på ingen måte flat.

Da vi nærmet oss isbukta ble vi nødt til å ta et valg. Enten følge Skilfonna ned til bukta og håpe at havisen kunne krysses, eller ta omveien via det beryktede Mariepasset. Vi satset på at isen lå i bukta og gikk raskeste vei. Vel nede ved Isbukta møtte vi det synet vi fryktet. Åpent hav! Isen hadde sprukket opp og blåst østover. Å gå tilbake og krysse Mariepasset ville tatt en hel dag ekstra, så vi var innstilt på å finne en løsning. Først forsøkte vi å navigere oss gjennom det kalvende brefallet. Her måtte vi ta oss opp og ned mange meter høye isformasjoner. Vi firte ned og heiste opp pulkene, og styrte noe voldsomt. Jeg tror vi hadde flere vertikale meter enn horisontale. Det gikk altfor sakte! Etter en halv dag med tunge tak, innså vi at slaget var tapt. Vi var nødt til å gjøre en retrett ut av is-labyrinten.

Da vi kom ut av isen var det allerede kveld. Vi så egentlig etter et sted å slå opp teltet for natten, og var innstilt på at vi måtte gå opp til Mariepasset dagen etter. Før vi la oss måtte vi ta en titt helt nede ved vannkanten for å være helt sikre på at det ikke fantes is der. Og jammen var det et smalt isbelte som fortsatt lå mellom den kalvende breen og det åpne vannet! Sent på kvelden krysset vi den tvilsomme isen og kom oss over til andre siden. Vi var svært lettet og slo leir rett på andre siden av bukta.

Neste morgen våknet vi til litt av et syn. Det tynne isbeltet vi hadde krysset kvelden før var nå blåst ut på havet! Forholdene endrer seg fort!

Vi vendte nesa mot Sørneset og trasket i vei. Det tok ikke mange timene før vi hørte stemmer i det fjerne. Vi skjønte fort hvem det måtte være. Midt i ingenmannsland møtte vi på Vincent Colliard og Caroline Cote, som var på vei nordover etter en imponerende 60 dagers ekspedisjon. Vi slo an en prat, fortalte dem at de måtte ta veien om Mariepasset og ønsket dem lykke til videre. Thomas og jeg fortsatte sørover.

Dagen etter, 25. mars, nådde vi endelig startstreken på Sørneset.

Tung, men god start

Kl 10:30 begynte rekordforsøket. Da vi snudde nordover, så var fokuset på forflytning. Lavtrykket gav oss tunge forhold, men vi holdt motet oppe. Vi pushet på i 12-15 timer per dag og hadde gode rutiner. 60 minutters økter etterfulgt av korte pauser på 2-5 minutter. Vi hadde kun én god matpause på ca 20 minutter i løpet av dagen. Ellers spiste vi barer og sjokolade mens vi forflyttet oss.

I sør er det mye fjell og mange høydemeter som skal forseres. Dette kombinert med 7 dager på rad med nedbør og vind opp i full storm, så ble forflytningen nokså beskjeden. Vi tilbakela 30-35km per dag.

Vi tok forflytningen med ro. Vi visste at det ville gå saktere i starten mens pulkene var tunge og terrenget var bratt, og håpet å kunne ta igjen mye av det tapte senere. Det som derimot bekymret oss var de tiltakende smertene Thomas hadde i ryggen. Thomas er normalt sett ikke en fyr som klager, men det var tydelig at han hadde vondt. Han spiste smertestillende som godteri og jamret seg både mens vi gikk på ski og når han lå i teltet.

Thomas flys ut

Den 1. april var smertene til Thomas såpass sterke at han vi valgte å avbryte rekordforsøket. Vi slo leir og ringte våre venner i Longyearbyen for å høre om noen kunne hente Thomas med snøscooter. De skulle se hva de kunne ordne. Et par timer senere ringte de oss opp på satellittelefonen med en svært overraskende beskjed. Det var noen arbeidere ved de gamle Sveagruvene som skulle flys til Longyearbyen. Den gode nyheten var at de hadde plass til Thomas. Den dårlige nyheten var at de allerede var på vei med scooter for å plukke han opp, for flyet skulle lette om en time!

Vi fikk litt av et hastverk med å pakke Thomas sine ting og fordele utstyret slik at jeg kunne fortsette ferden alene. Like etter hørte vi scooterne som dundret mot oss. Vi kastet utstyr i alle retninger og fikk tilslutt pakket pulken til Thomas. Vipps, så var han borte. Alt gikk så fort, og plutselig stod jeg der mutters alene.

Inn i Orkanens grep

Jeg fortsatte nordover på egenhånd. Soloferden startet bra. De tre neste dagene forflyttet jeg meg henholdsvis 28-, 45- og 39km. Jeg befant meg på Lomonosovfonna da været endret seg drastisk. Et uvær som hadde herjet i Nordishavet hadde uventet flyttet seg til Svalbard, og jeg befant meg midt i stormsenteret. Jeg hadde vind i orkan styrke (36m/s) og over 30cm snøfall. Jeg ble liggende værfast i ett døgn, hvor jeg måtte kjempe for å holde teltet stående. Det var da jeg innså at vi i all hastverket som oppstod da Thomas og jeg skilte lag, hadde glemt å flytte spaden fra Thomas sin pulk til min. Jeg lå eksponert til på toppen av et bresystem, uten noen form for skjerming fra vinden, og var nå midt i en orkan. Teltet gjennomgikk et basketak uten like. En spade og en vindvegg hadde virkelig gjort seg. Jeg lå i ytterteltet og gravde med en liten kjele og kolben på pumpehagla. Ved å bygge støttende strukturer på innsiden av teltet, fikk jeg etterhvert et fundament jeg hadde tillit til.

Neste dag avtok vinden på dagtid. Det var fortsatt storm og mye nedbør, men ingen orkan. Jeg var så innstilt på å bli ferdig med denne turen at jeg pakket ned teltet og tok skia fatt nordover. Jeg hadde ca 20m/s motvind og det snødde tett, så det ble en umenneskelig oppgave. Etter 6-7 timers kamp hadde jeg forflyttet meg 4 kilometer! Snakk om å kaste bort krefter.

Jeg var utrolig kald og utslitt etter å ha kjempet en forgjeves kamp i uværet. Ansiktet var dekt av is, synet var svekket og øynene blodsprengt av all vind og vær som hadde pisket meg i ansiktet. Det var ikke annet å gjøre enn å sette opp teltet.

Det var da jeg skrudde på satellittelefonen at meldingene tikket inn. Værmeldingen meldte at vinden skulle tilta igjen og øke til hele 42m/s! Og orkanen skulle vare i 3 døgn! Jeg hadde inderlig lyst til å fullføre prosjektet. Spesielt nå som jeg var så nærme målet! Likevel ville det å kjempe mot moder jord, ubeskyttet på toppen av bresystemet, med 42m/s vind og 60 effektive minusgrader være egoistisk ovenfor familien hjemme. For hjemme satt det en bekymret kone med ei 8 måneder gammel datter. Da jeg ringte Kristina og hørte alvoret i stemmen hennes, så var jeg ikke i tvil om hva jeg måtte gjøre.

Via Thomas, som befant seg i Longyearbyen, fikk jeg orientert Sysselmesteren om situasjonen. I samråd med vakthavende hos Sysselmesteren ble det besluttet at jeg måtte hentes ut før været tiltok igjen. Klokken 02 på natten lettet Superpuma-helikopteret fra Longyearbyen med fullt crew for å hente meg ut.

Det var ordentlig kjipt å føle på at jeg hadde satt meg selv i en situasjon der andre måtte trå til for å hente meg ut. Jeg skulle veldig gjerne vært foruten den helikopterturen. Samtidig så føler jeg at jeg gjorde rett i å initiere en kontrollert uthenting før det blåste opp til ny orkan. 42m/s vind i åpent lende er ingen spøk. Spesielt uten spade. For de som har opplevd liten storm (21m/s), så kan de tenke seg hva 42m/s er. Det er nemlig fire ganger styrken (når man dobler vindhastigheten, firedobler man kraften). Hadde jeg valgt å bli, så hadde jeg tatt en personlig risiko som jeg selv fint kunne leve med, men det ville vært egoistisk ovenfor de hjemme. Det kunne også ført til en reell farlig situasjon der redningsmannskaper potensielt måtte tatt stor risiko hvis jeg måtte reddes ut. Med det velger jeg å konkludere med at riktig valg ble tatt! Som fjellvettregel nr. 8 sier: “Vend i tide, det er ingen skam å snu”.