Denne gangen gikk turen til selveste “Granca”. Stedet er kjent fra TV-serien Charterfeber, som en projeksjon av et ferieparadis for dem som verdsetter bar-gater, fyll og annen ukultur. Strandpromenaden er utvilsomt et harry nirvana for nordboere som ønsker en pause fra kulda, men løfter man derimot blikket mot horisonten vil man se bratte fjell og flott natur. Et perfekt habitat for en nysgjerrig ultraløper!

Transgrancanaria er et “World Trail Major”-arrangement som tiltrekker seg alt fra internasjonale toppløpere til mosjonister som vil seg selv vondt. Hele 5.000 deltakere samles til en løpefest som byr på hele åtte distanser, som strekker seg fra 5 – 125 kilometer. Hovedløpene Classic, Advanced og Marathon byr på henholdsvis 125-, 81- og 46 kilometer frydefull lidelse. De går alle i samme trasé, og har alle målgang sør på øya, i Maspalomas. Det er kun startstreken som flyttes nærmere mål jo kortere distanse. 

• Classic traverserer hele øya fra nord til sør med sine 125 kilometer og 6700 høydemeter.
• Advanced starter nord for fjellene og tar deg rett ut i indréfileten med bratte bakker og spektatulær utsikt, og slynger seg over fjellene og ned til mål med en 81 kilometer lang løype som byr på 4300 høydemeter.
• Marathon har start lenger opp i fjellet og gir netto negative høydeprofil med ca 1800 høydemeter motbakke og 2800 nedover, over 46 kilometer.

Kristina og jeg løp hvert vårt respektive løp, Marathon og Advanced. Det hele kamuflerte vi som en familieferie, hvor ungene ble lokket med på sydenferie med lovnader om sol, varme og masse is. 

Transgrancanaria Marathon – Kristina imponerer!

Først ut i ilden var Kristina. 46 kilometer krevende terreng stod mellom startstreken i Tejeda og målstreken i Maspalomas. Med 1800 meter motbakke og 2800 nedoverbakke, så får man mørnet både legger og lår. 

Kristina hadde et mål om å bruke mellom 6 og 6,5 time under normale forhold. Været var ikke på hennes side. Det hadde regnet kontinuerlig ved start den siste uken, og på selve løpsdagen var det meldt 5 grader og 23mm nedbør i Tejeda. 

Likevel knuste hun egen målsetting og leverte et veldisponert løp på 5t og 44min. Hun endte på en 30. plass blant damene, av 380 startende. Totalt endte hun på 274. plass av 1522 startende. Hun løp med andre ord fortere enn 92 prosent av damene – et resultat som overgår tidligere prestasjoner med god margin. Trening viser seg å fungere

Transgrancanaria Advanced – Jeg skuffer!

Klokken 06:15 dagen etter Kristina sitt løp, satt jeg meg på bussen som tok oss til start. Jeg og 724 likesinnende stod spente på startstreken i Teror, klare for “å gå i krigen”. 81 kilometer og 4300 høydemeter ventet oss mellom Teror og Maspalomas. 

Før løpet var motoren bra, men karrosseriet skjørt. Jeg har trent bra over en lang periode og er i relativt god form til meg å være, men etter å ha vært litt “hissig på grøten” ved juletider, så har jeg pådratt meg en overbelastning av hofteleddsbøyerne. Før start var jeg spent på egne muligheter. Jeg forventet utfordringer med hofta, men håpet at smertene skulle drøye lengst mulig. En drømmedag ville kanskje resultere i en løpstid på 8,5 – 9 timer, mens en mer realistisk målsetting var kanskje 9 – 9,5 timer. 

Starten gikk nokså bra. Jeg løp kontrollert på en intensitet jeg vet at jeg kan holde lenge i visshet om at løpet ikke avgjøres før om mange timer. Ved første sjekkpunkt, etter 12 kilometer, lå jeg på 19. plass og holdt tidsskjemaet mitt. 

Allerede etter kun 15-16 kilometer kjente jeg at hofteleddsbøyerne strammet seg til, som et varsko på hva som skulle komme. Likevel kunne jeg opprettholde et OK løpesteg en stund til. Jeg klokket inn på ønsket tid ved andre sjekkpunkt etter 23 kilometer. Selv om tidsskjema ble opprettholdt, innså jeg også hva som var vente. For nå begynte hofta å begrense meg mekanisk. Løpesteget ble ineffektivt og ethvert forsøk på å utfordre begrensningene førte til en rivende smerte i muskelfestene. Mekanisk svikt etter kun 20 kilometer! 

Det krevde en mental omstilling å motivere meg for 60 smertefulle kilometer til. De fysiske smertene er én ting, men nederlaget over å måtte løpe langt saktere enn planlagt var tyngst. Jeg er et konkurransemenneske av natur, og setter høye krav til meg selv. Med startnummer på brystet så er det vanskelig å bare nyte en rolig langtur i flott natur. Det ble en mellomting hvor jeg gjorde noen halvhjertede forsøk på opprettholde litt fart, samtidig som optimisten i meg håpet at smertene skulle avta på mirakulært vis. Etterhvert som timene gikk ble det gradvis justering av A-, B-, C-, D-, E-…. mål, inntil jeg til slutt ga opp og bare så frem til å krysse målstreken og stoppe klokka. Til tross for nederlaget var jeg fast bestemt på å fullføre. For selv om det gjør vondt å løpe dårlig, så gjør det enda vondere å bryte. Jeg hadde ikke reist helt til Gran Canaria for å bryte. 

Etter 10 timer og 10 minutter krysset jeg omsider målstreken i Parque Sur, Maspalomas. Det holdt til en skuffende 48. plass av 725 startende. Løpet ble kanskje ikke som jeg håpet, men hva kunne jeg egentlig forvente med en belastingsskade før start?

Flott familieferie

Selv om min prestasjon ikke er stort å skrive hjem om, så ble turen en suksess på alle andre måleparametere.

• Fornøyd kone!
• Fornøyde barn!

Kristina gjorde et knallbra løp, og ungene fikk en flott ferie fullstappet med masse opplevelser; Badestrender, dyrepark, badeland, basseng og nye vennskap. For ikke å nevne 15+ is hver :p

Arrangementet Transgrancanaria stod også til alle forventninger. Proft gjennomført, kule løyper og svært god stemning langs løypa. Spesielt i målområdet hvor feststemt publikum og liveband feiret alle som om de hadde vunnet. 

Granca leverte også! Det er fortsatt et metropol for småbarnsfamilier og gamliser, som i et underlig sammensurium ferierer side-om-side med drag-utkledde festglade natteranglere. At stadig flere friskuser tar turen til Gran Canaria for å trene og konkurrere i vinterhalvåret gjør stedet komplett. Et deilig harry nirvana for alle og enhver! Man kan hevde at kontrastene er store, men skillene er også på vei til å viskes bort… For Charter Svein er ikke bare kongen av bargata, han har også blitt frelst av trening og flekser stolt med sin six-pack!