Den fortryllende øya Madeira er en skjult perle i Atlanterhavet som lokker med fantastisk landskap, god mat og stabilt klima. I tillegg til å være et utsøkt feriemål, så er Madeira også et paradis for stiløping! Som en opportunistisk småbarnspappa inviterte jeg familien med på høstferie! Kone og barn var selvfølgelig begeistret over en uke med sol, bading og nye opplevelser. “Tilfeldigvis” var det også et ultraløp som ble arrangert den uken vi skulle på tur 😉

Å løpe på Madeira

Madeira er som nevnt et paradis for løpeentusiaster. Øya byr på et stort nettverk av stier gjennom variert og vakker natur – fra kule kyststier langs klipper som stuper bratt ned i blått hav, gjennom frodige skoger til 1800 meter høye fjell! Terrenget er bratt, så du bør ikke være fremmed for bakker, men til gjengjeld er stiene svært løpbare. De består stort sett av hardpakket jord og sand, som gir en god flyt. Flytstiene brytes jevnlig opp av de mange bratte trappene som er bygd på de merkeligste steder. Mange finner disse trappene som utfordrende, men for nordmenn som er vant til å løpe fjelløp i løs steinur, så er det en fryd at utfordringen er å løpe noen hundre trappetrinn her og der.

Dersom du ønsker å løpe ultraløp på Madeira, så er det noen etablerte konkurranser som er verdt å se på. Tre åpenbare og gode valg er:

• EcoTrail Madeira (80km / 4600 høydemeter)
• Ultra Madeira (83km / 4200 høydemeter)
• Madeira Island Ultra-Trail (115km / 7100 høydemeter)

Mitt valg falt på Ultra Madeira. Det er et etablert ultraløp som i 2024 ble arrangert for åttende gang. Løpet byr på fire distanser; 15-, 30-, 50- og 83km. Den gjeveste distansen følger en rute som tar deg fra øyas vestligste punkt til øyas østligste punkt. Altså en full travers over øya! Nettopp dette var svært forlokkende da valget stod mellom Ultra Madeira og Eco Trail Madeira, som begge blir arrangert i oktober. I tillegg digget jeg konseptet med at Ultra Madeira starter på natta. Det passer en nordboer som ikke lar seg akklimatisere til tropisk klima, og som liker å løpe i det stummende mørket med kun stroben fra hodelykta som lyskilde.

Naturkatastrofe endret løypa

Snaue halvannen måned før løpet ble Madeira rammet av en stor skogbrann. Hele 57 kvadratkilometer brant ned. Et areal som tilsvarer 7% av hele øya! De store ødeleggelsene av naturen tvang arrangøren til å endre løypa. Det var ikke lenger mulig å traversere hele øya fra vest til øst, så de måtte komme opp med en ny plan.

Erstatningen ble en 76 kilometer lang runde med start og slutt i Caniçal. Det var selvfølgelig leit at den opprinnelige løypa måtte endres. Barnet i meg hadde gledet seg til å løpe hele øya på tvers. Dog var det lite å gjøre med situasjonen, og jeg hadde likevel store forhåpninger til den nye løypa.

Høydeprofilen var interessant. Først ei lita bratt kneik mellom Caniçal og Machico, før det ventet en 40 kilometer lang- og nokså sammenhengende stigning på ca 3000 akkumulerte høydemeter til løypas høyeste punkt, Pico do Areeiro. Deretter snur sløyfa, samt høydeprofilen, til en ca 30 kilometer lang nedoverbakke til mål.

Den opprinnelige høydeprofilen med mer kupert terreng hadde helt klart vært å foretrekke, men en laaaang motbakke etterfulgt av en laaaang nedoverbakke er jo en erfaring å ta med seg det også!

Konkurranse

Selvom Ultra Madeira ikke nødvendigvis tiltrekker seg verdenseliten, så var det likevel et ganske stort internasjonalt startfelt. Det var påmeldt 65 utøvere på den lange distansen, og hele 12 nasjoner var representert. Folk hadde tatt turen fra Marokko, Tyskland, Romania, Italia, Ukraina, Frankrike, Belgia, Norge, Sveits, Tjekkia, Litauen og naturligvis Portugal.

Basert på startfeltet og tidligere resultater i løpet, så håpet jeg å kunne være med å prege Ultra Madeira den 5. oktober.

Skadepreget opptrapping og en aldri så lita krise

Gjennom året har jeg trent godt og variert. Frem til løpsdagen hadde jeg lagt ned 648 timer trening, hvorav 220 timer er løping. Akkumulert hadde jeg løpt ca 2.200km og rett i underkant av 50.000 høydemeter. Ukene med høyest volum lå på 100+ kilometer per uke, og det hadde blitt en del av dem. Så jeg følte at grunnlaget var godt da jeg meldte meg på Ultra Madeira.

Dessverre kom det snikende en beinhinnbetennelse under opptreningen til Stranda Fjord Trail Race, og som ble stadig verre i opptreningen mot Ultra Madeira. Fem uker før løpet måtte jeg trekke i nødbremsen. Jeg reduserte løpingen til nærmest null, og vedlikeholdt formen ved å sykle som alternativ trening.

Det ble minimalt med løping de siste fem ukene før løpet, med et håp om at behandling og redusert belastning skulle gjøre susen. Jeg tok en siste behandling fem dager før løpet hos en veldig dyktig terapaut. Hun skal ha mye av æren for at beinhinnebetennelsen ble holdt i sjakk på løpsdagen, og med god intensjon forsøkte hun også å hjelpe meg med veldig stramme hofteleddsbøyere.

To dager før løpsdagen skulle jeg loffe igjennom en runde på 9 kilometer – både for å lufte beina og for å løpe gjennom den siste delen av traseen til løpet. De første kilometerne var motbakke og kroppen føltes bra. Så kom første nedoverbakke, og det ble full stopp etter kun 10 meter! Det kjentes ut som at quadriceps på begge bein var i ferd med å “rakne” så fort jeg løp nedover.

Behandlingen på mandag hadde nok dessverre blitt i overkant røff så tett på løpet. Vi hadde tøyd og presset hardt på hofteleddsbøyerne. Smerten under nedoverløping var så høy at jeg måtte gå 5 kilometer tilbake til bilen. I bratte nedoverbakker måtte jeg til og med stoppe for å massere og tøye låra! Du kan tenke deg hvilken krise det er to dager før et løp som man har brukt både tid og penger på.

Løpet

Startskuddet gikk 01:00 på natta ved strandpromenaden i Caniçal. Etter et par hundre meter forlot vi gatelysene og løp ut på bekmørke stier med påskrudde hodelykter. Som vanlig var det et par overivrige mosjonister som satt tempoet i front, men som forsvant bak i feltet ved den første ordentlige motbakken. Jeg posisjonerte meg som nummer fire, og følte at jeg hadde god kontroll i tetgruppa.

Den gode følelsen skulle dog fort snu! For etter kun fire kilometer kom første bratte nedoverbakke. Følelsen av at begge låra var på bristepunktet til å “revne”, var tilbake! Jeg bannet for meg selv, gikk ut av stien og trasket rolig ned bakken mens en rekke med løpere passerte meg en etter en.

Klokken var halv to på natta og jeg befant meg kun fire kilometer ut i løpet, hvor jeg måtte gå med store smerter. Det føltes ganske håpløst å skulle løpe over 70 kilometer til med disse smertene. Fristelsen for å bryte ved første drikkestasjon var stor! Men jeg kjenner meg selv godt nok etter mange vellykkede og mislykkede fysiske prøvelser, at å bryte på dette tidspunktet ville gjort vondere enn å fortsette med fysiske smerter. Jeg sa til meg selv at jeg ihvertfall kunne løpe de neste 40 kilometerne. For løypa bestod i hovedsak av motbakker opp til Pico do Areeiro, og oppoverbakker var ikke et problem.

So suck it up buttercup! Da motbakkene endelig begynte, hadde jeg falt godt bak i feltet og teten var forlengst ute av synet. Jeg snudde tankesettet om å være med å prege løpet, til at det skulle bli en god treningsøkt. I hvertfall opp til Pico do Areeiro! Jeg ga gass i motbakkene og følte at formen svarte godt oppover den bratte ryggen vi løp langs. Dessverre var det regelmessig en og annen bratt utforbakke som tvang meg ned i sneglefart. Etterhvert ble jeg til og med nødt til å gå baklengs! Det hele var ganske komisk. Det var spesielt to andre deltakere som humret litt av situasjonen. De løp forbi meg i nedoverbakkene der jeg gikk baklengs og så ut som en klovn, mens jeg peiset forbi dem i neste motbakke. Slik “danset” vi oss oppover lia, og vi byttet på hvem om førte dansen minst fire ganger. Jeg kunne ikke dy meg og lirte av meg “See you at the next downhill” i det jeg passerte dem i en av motbakkene.

Heldigvis var det vesentlig mer oppover enn nedover. Så til tross for at jeg tapte voldsomt mye tid i nedoverbakkene, så kunne jeg avansere i feltet opp til løypas høyeste punkt. Ved Pico do Areeiro lå jeg på 6. plass totalt og 4. plass blant herrene (kudos til de to spreke kvinnene foran meg!).

Nok en gang overtalte jeg meg selv til å ikke falle for fristelsen med å bryte. Jeg hadde tross alt ikke meldt meg på ultraløp for å ha det behagelig! I hodet delte jeg løpet inn i to deler. Første del var nå unnagjort og jeg hadde fått en solid fysisk treningsøkt til toppen. Del to skulle bli en mental treningsøkt, med fokus på å karre meg til mål til tross for intense smerter i låra. På sjekkpunktet byttet jeg sko til noe mer komfortabelt og tok meg god tid til å fylle vesten med forfriskninger fra dropbaggen. Det var bare å stålsette seg! En 30 kilometer lang mental prøvelse gjenstod.

Som forventet gikk det sakte i nedoverbakkene. Jeg ble stadig tvunget ned i gangfart, og måtte bare heie frem de som tok meg igjen. På slettene gjorde jeg et tappert forsøk på å løpe, men det var ikke bare bare å riste av seg smertene i låra så fort det flatet ut heller. Det tok gjerne opp til en kilometer før låra føltes OK ut etter hver bratte utforbakke. Men for en utsikt og for en natur som omringet meg! Det var nå soloppgang og en kulerund sol glødet i horisonten. Den kastet lys over de spisse fjellene under meg som strekk seg opp fra det lave skydekket der nede. Det var bare å nyte det flotte synet og humpe videre.

Etter 15 kilometer med dårlig tempo og mental kriging i topplokket, kom jeg til løpets sjette sjekkpunkt. Ved Portela stod Kristina og mine to herlige prinsesser. Det var oppløftende å få noen ord med det herlige sirkuset mitt, før jeg forlot sjekkpunktet med en is i handa. Haha, hvem spiser is på ultraløp?!

Noen kilometer senere begynte faktisk beina å respondere bedre i nedoverbakker. Hvem skulle tro at beina kan føles bedre etter 65 kilometer enn etter fire? Det var akkurat som at låra hadde kapitulert og innsett at dem ikke kunne stoppe meg med smerte. Det var bare å henge i, for jeg skulle fullføre uansett. Så de siste 10 kilometerne var jeg i stand til å jogge i nedoverbakkene også. Jeg skriver “jogge” for konkurranseløping var det på ingen måte.

Etter 11 timer og 29 minutter krysset jeg målstreken, og ble overrasket over at jeg endte på en 10. plass. Det kunne like godt vært 30. plass, for jeg hadde for lengst skrudd av konkurransehodet. Summa summarum så er jeg skuffet over egen prestasjon, men fornøyd med å ha gjennomført til tross for smertene underveis.

Alt i alt ble det en super høstferie med familien, og jeg ble flere erfaringer rikere med tanke på løpet. Ultra Madeira kan anbefales på det sterkeste. Naturen er vakker og arrangøren gjorde en utsøkt jobb!