Kristina og jeg tok turen til den flytende byen for å jakte personlige maratonrekorder. For et halvt år siden løp vi Milano Marathon, hvor jeg debuterte på maratondistansen med tiden 2:46:58 og Kristina 3:50:43. Disse tidene skulle slås og ambisjonene var høye. Jeg ønsket å løpe på under 2:40:00 og Kristina siktet på under 3:35:00.

Venice Marathon

Venice Marathon er kanskje ikke det mest åpenbare valget av arrangement dersom det kun er rekordjag som teller. Venezia består nemlig av trange brosteinlagte gater, utallige kanaler og broer. Det å lage en rask maratonløype i slike omgivelser er utfordrende!

Den opprinnelige planen min var å løpe Frankfurt Marathon samme helg. Frankfurt byr på en rask løype, som regel lav temperatur og tiltrekker seg mange gode løpere. Altså perfekte omstendigheter for å sette gode tider. Da jeg spurte Kristina om hun ville bli med å løpe i Frankfurt så rynket hun litt på nesa. For min bedre halvdel verdsetter også opplevelsene utover selve løpet. Frankfurt i oktober var visst ikke så fristende, og sånn endte vi i Venezia!

Løypa starter i en forstad, Stra, på fastlandet. Selve starten finner sted utenfor ærverdige Villa Pisani og tar løperne gjennom tettstedet Marghera og byen Mestre før man løper over den 4 kilometer lange broen som tar løperne til selve øya Venezia. Så langt er løypa flat og rask, med unntak av et par broer og noen krappe 180 graders svinger. På øya går løypa langs kaia og krysser en rekke kanaler – inkludert the Grand Canal – som muliggjøres med en midlertidig bro som settes opp kun for løpsdagen. Totalt løper man over 14(!) broer. Arrangøren har satt opp ramper, slik at løperne slipper å løpe trappene, men de mange kneikene kan oppleves tunge på slutten av et maraton. En kilometer før mål svinger løypa inn på historiske St. Mark’s Square hvor man løper foran det ikoniske Doge’s Palace, før løperne skviser ut det siste og passerer målstreken langs promenaden ved Riva Sette Martiri.

Sen til start

Arrangøren satt opp busser fra havna i Venezia til startområdet i Stra. Ettersom Venezia er en bilfri øy, så måtte vi komme oss til havna ved hjelp av båttransport – såkalte Varporettoer. For å rekke bussen måtte vi ta den første varporettoen som gikk klokken 06:30, og var avhengig av et båtbytte til en annen linje underveis. Selvfølgelig var den første båten for sen, og vi rakk ikke den neste båten som skulle korrespondere. Vi ble nødt til å vente på en senere avgang, og kom frem i seneste laget til busstransporten. Vi kom oss heldigvis med på en av de siste bussene.

Ved start måtte jeg på do og stilte meg i en lang kø foran Hibasdoene. Det viste seg å ta sin tid, og innen det ble min tur, så var de i ferd med å stenge startbåsene. Det var ikke annet å gjøre enn å gå rett fra toalettet til start, uten å ha løpt en meter med oppvarming.

Kaldstart og bukseveting

Med resultatet fra Milano Marathon i april var jeg kvalifisert til å stå i den første puljen, rett bak eliten. Jeg snek meg frem slik at jeg stod på den tredje rekka og hadde med det et godt utgangspunkt. Til tross for en kronglete reise til start, dårlig tid og ingen oppvarming, så hadde jeg lave skuldre. Jeg klemte ned en gel og prøvde å forberede meg mentalt på oppgaven. Da speakeren telte ned til start hadde jeg 52 i puls, så kroppen var nok ikke klar over hvilke planer jeg hadde for fysisk anstrengelse.

Startskuddet gikk 09:45. De spreke Kenyanerne og Etiopierne satt ut i en enorm fart og forsvant avgårde. Blant oss dødlige mosjonister og supermosjonister ble det dannet noen mindre grupper. Jeg fant en liten gjeng som holdt ca 3:45 fart, som var perfekt for målsettingen min om å løpe på under 2:40:00.

Vi la bak oss kilometer etter kilometer, og det hele føltes veldig kontrollert. Pulsen lå lavere enn tidligere maraton og jeg følte meg bra. Det som derimot begynte å bli et problem, var at jeg måtte tisse! Kroppen pleier å kvitte seg med det som er i blæra når jeg varmer opp. Uten oppvarming så hadde jeg ikke fått gjennomført denne rutinen. Så etter 9 kilometer var problemet pressende. Løsningsorientert som jeg er, så la jeg meg bakerst i gruppa og tisset i buksa! Haha! Hvem har tid til å kaste bort ett minutt eller to på å tisse hvis det står om personlig rekord på maraton? Ikke jeg! Denne bragden er jeg veldig fornøyd med, for jeg trodde faktisk at det skulle være vanskelig å tisse i fart.

Etter drøye 10 kilometer så sprakk den lille gruppa opp. Èn løp i fra og resten sakket tempoet. Jeg ble liggende 20-30 meter bak han foran og fant min egen rytme. Herifra og inn måtte jeg gjøre jobben alene.

Alt går etter planen

Jeg løp et jevnt løp og klokket inn kilometerne på ca 3:45 fart, pluss/minus noen sekunder. Akkurat som planlagt.

Jeg tok gel med 40g karbo hver femte kilometer. 100mg koffein på kilometer 15, 25 og 30. Ellers trøkket jeg i meg en slump vann på alle drikkestasjonene og helte resten over hodet for å kjøle meg ned.

Alt gikk etter planen og jeg opplevde å ha god kontroll på både fart og intensitet. De første 21.1 kilometerne (halvveis) gikk på 01:19:23 og det føltes overraskende lett ut. Det var først på kilometer 32 da jeg befant meg alene på det fire kilometer lange brostrekket at jeg måtte fokusere for å holde farten oppe. Med litt fokus på teknikk så fant jeg rytmen igjen.

Etter å ha løpt over broen gjenstod den hardeste delen av løypa. Det siste partiet består av 14 broer og tilsvarende antall kneiker i form av ramper.

Jeg tittet på klokka og innså raskt at jeg lå foran skjemaet og hadde god kontroll på sub 2:40:00. I en salig blanding av eufori og koffeinrus løp jeg gjennom gatene i Venezia i et bra tempo. Verken broer, heller, brostein eller overvann (ja, tidevannet førte med seg mye vann i banen) kunne stoppe meg fra å sette personlig rekord. På dette partiet tok jeg igjen en rekke løpere som begynte å kjenne distansen på kroppen.

Da jeg så mål la jeg inn en siste spurt og sikret meg tiden 2:38:27!

Jeg er veldig fornøyd med løpsgjennomføring og egen prestasjon. Den første halvdelen klokket jeg inn på 01:19:23 og den siste på 01:19:04, så jeg klarte å pace meg selv til en negativ splitt. Jeg endte på 26. plass av 5551 løpere, og slo min egen målsetting med halvannet minutt.

Det er få ting jeg ville gjort annerledes på løpsdagen, bortsett fra å sørge for å rekke oppvarming. Det kan hende at jeg kunne skviset enda litt mer ut av sitronen dersom jeg hadde løpt et løp med flere jevngode hvor jeg kunne dratt nytte av å ligge i en gruppe, og ideeltsett skulle gradestokken sagt 5-10 grader istedenfor 15-17. Bortsett fra det, så gikk alt knirkefritt og jeg fikk ut det jeg var god for denne dagen.

Av næring tok jeg i meg 320g karbo (inkludert den rett før start), som tilsvarer 120g+ i timen. Jeg tok totalt 300mg koffein, 3900mg salt og ukjent mengde vann.

En opplevelsesrik langhelg

Turen ble en suksess for oss begge. Kristina løp inn til personlig beste på tiden 3:32:13 og slo sin forrige tid med 18 minutter! Det er enormt!

Utover et par timer med høy puls, så bestod langhelgen i Venezia av god mat på hyggelige restauranter og kaféer, båtturer og byvandring i vakre omgivelser. Venice Marathon kan anbefales til alle som ser etter et velarrangert løp med en nokså rask løype i en flott by. Totalopplevelsen var meget bra!